Ironman Haugesund

Where to start....

Ironman Haugesund var toppen av kransekaka, plommen i egget, prikken over i en, rett og slett en fantastisk dag!

IM Haugesund hadde jeg tenkt på lenge, hadde liksom ingen mål eller forventninger da jeg rett og slett ikke hadde peiling på hvordan dette skulle gå. Mangel på ambisjoner kanskje..... Men jeg skulle ha en tipp topp dag, litt vondt i ny og ne, men til mål skulle jeg!

Jeg var så heldig å få med meg P som support over til Haugesund. Supportteamet ble etterhvert komplett da Alex bare dukket opp ut av intet midt i Haugesund sentrum. "Jeg er her for å heie på deg jeg" DET er supporten sin det! Og hadde jeg meldt meg på et løp i Australia, hadde hun sikkert dukket opp der også!

Dagen begynte med mat. Jeg var så lei av mat etter de siste dagers spisefokus at jeg brakk meg for hver bit jeg puttet i meg ved frokostbordet. Men dette er min bensin, så det var viktig med full tank.
Det var så egentlig bare å gå til start.

Alt var sjekket inn dagen i forveien, poser med sykkelskift og poser med løpeskift var hengt opp dagen i forkant og sykkelen hang på stativet å bare ventet på dagens kraftprøve.

Sykkelen til tidligere verdensmester "Macca" henger på plass

Svømming: Lå langt fremme i startfeltet. Faktisk på første rad. Taktikken var å få lagt seg litt ut til venstre for å unngå trommelen som det ville bli midt i feltet.
Uheldigvis kom jeg alikvel litt for langt til venstre etterhvert som jeg svømte og endte nok med en litt lengre tur enn planlagt. Jeg bruker litt tid på å finne flyten. Hoster, gulper litt, stresser litt, men etter ca. 400 m har jeg flyten og kan begynne å kose meg. Løypa går i en S-form rundt på et lite vann. Jeg skimter i blindsonen min P og Alex som står på land og ser bare en haug av gummimennesker som kaver rundt i vannet. Siden jeg ligger helt til venstre og litt utenfor gruppen svømmer jeg så med en arm og bruker den andre til å vinke og veive til fansen... Og jaggu fikk de ikke øye på meg!
Svømmedelen av en triatlon er ofte veldig kaotisk, egentlig ingen unntak her heller. Og puljestart. Det resulterte i at jeg ble tatt igjen av et par av de raskeste mennnene også. Og jeg var ca. nr. 50 opp av vannet av damene.. Ergo; det må ha blitt mye sikk sakk for disse gutta da de skulle ta igjen alle damene som lettere forvirret fekter rundt i vannet.... Jeg ante lite om tid etter svømmingen, men jeg løp og hentet sykkelposen min og konstanterte da jeg hentet sykkelen min at det ikke var altfor mange som hadde kommet seg ut på sykkelen enda....



Sykkel: Målet var å holde igjen. Ikke peise på fra start. Jeg var tydeligvis den eneste som hadde tenkt denne tanken for fy søren og folk sykler. Folk dura forbi bakfra. Og etterhvert kom også de store gutta og. Kunne høre de på lang avstand der platehjulene kom nærmere og nærmere.
Men jeg følte jeg hadde fint driv. Det gikk lett. Og alikevel i nesten 30km/t i snitt.
Folk stod og heiet langs løypa. Det var rene TdF stemningen da det var laget figurer, malt på høyballer, plakater, bobiler, telt og you name it. Etter 70 km var vi tilbake i Haugesund, og der møter jeg på en smørblid Alex som står og hopper og smiler fra øre til øre, og P hadde løpt litt oppover i løypa for å møte meg på et annet sted. Når man ser supporten og ser de er  så blide og heier en frem gir dette ekstra krefter.
Litt våt regnbane kombinert med en liten halvtime med regn gjør meg litt forsiktig, men tror neppe det utgjorde veldig stor forskjell idag... Ble uansett dratt frem av dagsform og adrenalin.

Løping: Au. Av sykken og bare å knekke opp ryggen til oppreist stilling og la det stå til. Og det gikk veldig greit. Løpeformen min i hele år har vært skikkelig håpløs, men nå klarte jeg å holde et jevnt tempo. Jeg fikk følge av Alex og fikk litt info om tidene mine underveis.
Og P løp og heiet litt ved siden av ved vending.
Løpeløypa er 2 runder a 10km, samt en sløyfe fra skiftesonen ned til sentrum. Ved vending etter 5 km får man strikker rundt armen som "bevis" på passering. En blå for passering første runde og en gul ved siste passering. Jeg møtte en dame som forsøkte å trade til seg mitt gule bånd, da hun akkurat hadde fått sitt blåe........Men no way! Nå skulle jeg bare til mål!
De siste 4 km var grusomme. Jeg bet tenna så hard sammen som det bare gikk. Ved siste brosteinspartiet stod supportgjengen igjen og heiet frem.

Og tiden... under 6t. Jeg hadde ingen ambisjoner, men hadde jo tenkt meg ut en tid på 6.20-6.30 i forkant. Dette basert på Hove tri der jeg gjennomførte min første olympiske distanse.
Men 5.53!!!!!

Triathlon må være det nye birken. Mansse folk og god stemning. Og jeg vil si at dette er noe alle kan gjennomføre!

IRON(WO)MAN

I am an ironman... Eller riktignok kun en halv ironman. Men 1/2 + 1/2 blir jo 1, så kanskje det blir en til på meg :)

Still allive

Etter den gedigne nedturen med Vasaloppet har ting vært litt så som så på mosjonistfronten.
Piffen har vært litt borte, vært mye jobb, festligheter og det som hører våren til...

Men Bloom is still allive og updates kommer!

Har drevet med mye spennende selvrealiseringsaktiviteter... Stay tuned!

Fyken.......

Skisesongen har vært miserabel og det hele toppet seg med Vasaloppet...kommer tilbake til dette, men jeg utlyser nå stilling som støtteapparat da nåværende ansatt (meg selv) har sparken!!!! 

Vinteren startet noe trøblete med ankelbrudd. Og deretter ferie i Karibien bidro til sesongdebut først i januar. Det var derfor jeg med stor iver var klar for årets sesong.

Men når jeg kom igang kan sesongen oppsummeres følgende;

S M Ø R E B O M

Trysil Knut rennet; Helt ok. Men mangler endel. Dårlige ski.

OBIK x4. Katastofalt. 

HK marsjen; -worst day i skisporet ever. Null feste, null guts, no glory!

Montebellorennet; fremgang og gir et håp om at jeg er i rute. Rubbeski og en fantastisk glid. Feste ikke like bra.

Tjej-vasan; fantastisk fint renn, fartsrekord (under 2t på 3 mil) lekende lett!! Men liten ripe i lakken til smører Bloom. Null feste, Igjen!

Vasaloppet; Årets mål! Perfekt oppladning og alt lå til rette for en nyyydelig dag. Stressende før start ift valg av ski. 0 føre, og valg mellom klister med dekning eller rubb.

Da det snødde før start og nysnø natt til søndag ble allikevel valget enkelt og støtteapparatet valgte ut rubb.

Kl 08.00 gikk starten og det "sjarmerende Vasaloppskaoset" lot ikke vente lenge på seg. 52 spor i bredden, som etter 200m skulle snevres ned til 12 spor, 15 500 løpere. Det sier seg selv. KAOS. 

Men jeg tok det med ro og på toppen av den velkjente bakken kunne jeg begynne å jobbe... Og det gikk så bra! Yess! Jeg hadde flyten. Det begynte å snø, men jeg hadde jo tatt valget om rubb, var aldri i tvil om dette var det rette valget.

Feste hadde jeg ikke, men det hadde ingen rundt meg heller. Idag tror jeg feste var et vanskelig case.

Det var folk overalt der jeg gikk. Ingen struktur på linjene, null spor, kun et hardt dekke som førte meg ut i spagat et hav av ganger.... Jeg glapp og glapp, men da var det bare å stake. Det gikk så bra så jeg så ikke dette som problematisk. Kilometerene bare suste avgårde.

Men så, 30km, hva skjedde nå. Det var som et bombenedslag i leggen. Den pakket seg og ble steinhard. Var det fordi det glapp så mye oppover? Slingrete spor? Noe alvorlig galt var det.  Jeg staket meg til Evertsberg(48km) men jeg klarte ikke ha mer enn 10-20% belastning på beinet og jeg prøvde hva jeg kunne å bite tenna sammen. Dette hadde nok tæret på alt som var for sjanglende kom jeg inn på drikkestasjonen og ble hentet inn av en lege. Der lå jeg så på sykestua og fikk hvertfall se innspurten til eliten. Etter å ha redegjort for meg selv, fått saltvannstabletter og massasje, toppet det hele seg med at massasjedsmen bestemte seg for å prøve litt healing også..... Men da var det nok. Snåsa-mann evner på en mora-nisse hadde jeg liten tro på. Nå skulle jeg bare fortsette til Mora. Hadde jo de siste 30 km fra Tjej Vasan så friskt i minne.... Barneskirenn!

Men det ville seg ikke. Jeg klarte ikke legge tyngde på foten. Nederlaget var et faktum......

DNF i Vasaloppet. 

Det var med senket hodet jeg listet meg ombord på looserbussen som fraktet brutte løpere til mål.

Det er så bittert. Jeg fullfører ALLTID. 

Og jeg som hadde håpet på en liten opptur i en trøblete sesong. Skiene har og vært avgjørende. Elendig arbeid har blitt utført i bua i år. Derfor gis nå sjefsmører Bloom sparken og en meget ettertraktet stilling er nå åpen på markedet.

Hodelyktrennet - Eksotisk

Et mer eksotisk skirenn enn gårsdagens hodelyktrenn i de dype skogene i Nannestad skal man lete lenge etter.
Rett fra eksotiske Karibien til EKSOTISKE Nannestad. Flaks for meg at OBIK nå har blitt avlyst i to uker, for da slår desperasjonen til og man finner ymse skirenn i de dype skogger. Men det skulle så vise seg at dette ikke bare var et ymse skirenn.
I tett snødrev ble det en lang utfart fra Oslo, men med knappest mulig margin til start, dvs akkurat i tide til starter skøt avgårde vel 300 utøvere, med ladet hodelykt, overtrekksjakka fortsatt på, grusskia fra 2000 og ymse smurning fra 0-føret på Beitostølen i jula (i dag var det -7 !!!) var det nå klart for å bare nyte de neste to timene. Startområdet lyste opp av flere tusentalls lumen. Er sikker på at om det bor noen på månen så kunne de se alle lysene som lyste opp Nordåsen skistadion denne onsdagskvelden.

Først skulle vi gå en sløyfe i lysløypa, før det bar inn i mørket. Med min form som den er nå, sa det bare SVOSJ også var alle borte og jeg var overlatt til meg selv. Meg og mørket. Egentlig en fin luksus og et fint avbrekk fra den travle hverdagen.
Jeg la meg på en grei flyt og ble holdene sånn helt til mål. Staking ble det heller lite av og tungt både oppover og nedover, så det er helt sikkert at ting må gjøres formmessig, men dette ble en ikke så gal gjennomkjøring alikevel.

Hvem skulle trodd at det hadde vært snømangel på Østlandet. I mørket virket det værtfall som om at det var metervis med snø, og det store snøfallet denne kvelden la seg fint over sporene og jeg ble pent nødt til å måke min egen vei.
På trærne lå snøen tungt (igjen mulig mørket spilte meg et lite puss) og det var nesten så man eide skogen. Fra tid til annen kunne jeg også skimte en og annen hodelykt som lyste opp stien langt der fremme. #EKSOTISK

Akkurat så lokalt og akkurat så jovialt som jeg liker det. Hodelyktrennet seiler opp som en sterk kandidat til listen over flotte skirenn!

Det ble t.o.m premie. Sjelden kost for en som meg. Og da speaker glemte å rope opp 3. plassen var det nesten som å ta julaften fra barna… Men jeg fikk med meg premien til slutt. :)

Jul sa du?

Etter en fraværende senhøst har jeg nå karret meg tilbake.... Foten er grodd tilbake på plass, jeg har svømt mine utallige meter i bassenget, men jeg står alikevel bokstavelig talt tilbake på bar bakke. 

Idag er det julaften, og jeg befinner meg på en Karibisk øy. Hva ønsker jeg meg til jul? Form, please! 

Eneste form for aktivitet som lar seg gjøre her er å svømme t/r bøya.... Noe jeg vet å gjøre. Trodde kanskje jogging skulle gå, men med kun motorveier, gale bilister, kriminalitet langs veien frister ikke dette. Dessuten; min joggepartner, min bror, har enda ikke fått baggasjen sin og går pt ikledd min andre bror, den seilende, sine Jack Daniels singleter og har ingen form for joggesko tilgjengelig. 

Julaften feires på stranda. Og det nærmeste vi kommer svor på ribba i år er min mørke rosa rygg som jeg nå pleier med faktor 50 for å unngå enda mer forbrenning.

Jeg fortsetter formnedtrappingen her på denne øya en uke til. Sammen med det karibiske folk som definitivt vet å ta livet med ro! 

God jul alle!

Ufør

På mandag brakk jeg ankelen min. Den bare knakk liksom. Nå føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg er jo stort sett overstadig positiv, men nå er det litt tøft. Jeg må grave litt ekstra etter smilet…. Men heldigvis så gror jeg sammen og dette går seg til. Jeg er imponert over folk som klarer å leve en tilnærmet normal hverdag med et større handicap. Alt blir hassel liksom. Få på seg sko, lage mat, dusje, hente seg et glass vann….
Ikke har jeg noen til å hjelpe heller. Jeg går rundt hjemme med en sekk og en bukse med store lommer. Her putter jeg alt som skal fraktes rundt om i leiligheten (nå høres det ut som om at jeg bor i en fryktelig stor leilighet hvilket jeg faktisk ikke gjør) middagen puttes ned i små bokser, fraktes bort til stua, for så å bli dandert til å bli et fortreffelig middagsmåltid.
Også ble alt fraktet tilbake til oppvaskmaskinen i samme sekk… Og sånn går no dagan.


Men det som jeg har opplevd i min midlertidige periode som ufør er hvor egoistiske vi nordmenn er. Nå slår jeg kanskje alle under en kam, men etter tre dager på krykker har dette gjentatt seg HVER dag.
Jeg må humpe med avgårde fra leiligheten og ned til Majorstua-krysset for å ta buss til jobb. Bare dette er en kraftprøve i seg selv (Tro meg, 750 m og sikkert 1000 hump er ikke bare bare) Jeg kommer derfor gjennomsvett og ubersliten inn på bussen, i tillegg til at jeg har krykker, hinker, kan bare stå på et ben og ser generelt ganske skrall ut. Er det noen som reiser seg???? NEI!!!! Hva skjer med Oslo. Fullstappet morgenbuss, og der sitter unge og middelaldrene oppegående folk og gnur på plassen sin. Jeg får lyst til å gi de et realt slag med krykka.

Jeg er nødt til å BE om å få sitte…..Klarer ikke holde balansen idet bussen starter å kjøre og velter inn i en mann hvor det eneste han gjør er å rette meg opp. Er det jeg som er egoistisk som krever min plass? Jeg synes ikke det… Jeg er da ufør. Det blir nok bedre for min del neste uke da jeg antagelig også kan ha det andre beinet i bakken, men SKJERP dere FOLKENS! REIS dere for krykkeføre folk, og generelt uføre og eldre.

Fra himmel til helvete

Sjelden har jeg vel vært nærmere himmelen...

Nærmere bestemt i Seiser Alm og Val Senales.
Team Skigo 2 var i år som ifjor på treningssamling. Denne gangen var det meldt drømmeforhold og masse snø på breen i Italia så da gikk turen til Val Senales fremfor Ramsau.
Men først et par dager barmarksamling i Seiser. Barmark sa du? Snøen lå også her.

Det ble alikevel et par rolige turer og en tøff rulleskiøkt fra nede i dalen på vel 1000 m og opp til hotellet på nesten 2000m.
Så bar turen videre til Val Senales. 30000m.o.h hadde nysnøen lagt seg i metervis og med sola i ryggen var det bare å nyte 5 km sløyfa som vi gikk runde på runde.

Ekstra inspirerende er det jo også å legge seg i ryggen på Teichmann, Angerer, Legkov og andre skistjerner.

Team Skigo 2 tøffer seg også i media. Det kan du lese om her.



Igår skulle jeg være med Arca friskere arbeidsplasser på bootcamp i Kollen. Etter 50 m løping smalt det i ankelen. En lett overtråkk, men jeg skjente straks at noe var galt. Det ble ambulanse (les pappa som alltid støtter opp når det skulle være noe) til legevakten og der ble det konstantert brudd........
Ergo, ikke langt mellom himmel og helvete på jord.

Nå blir det krykker i 6 uker. Det siste jeg sa før jeg gikk inn til røntgen var: "Er det brudd så skal jeg anskaffe meg en rulle"
Så da blir det det da........ Godt jeg ikke skadet viljen!

Dagens outfit