Jul sa du?

Etter en fraværende senhøst har jeg nå karret meg tilbake.... Foten er grodd tilbake på plass, jeg har svømt mine utallige meter i bassenget, men jeg står alikevel bokstavelig talt tilbake på bar bakke. 

Idag er det julaften, og jeg befinner meg på en Karibisk øy. Hva ønsker jeg meg til jul? Form, please! 

Eneste form for aktivitet som lar seg gjøre her er å svømme t/r bøya.... Noe jeg vet å gjøre. Trodde kanskje jogging skulle gå, men med kun motorveier, gale bilister, kriminalitet langs veien frister ikke dette. Dessuten; min joggepartner, min bror, har enda ikke fått baggasjen sin og går pt ikledd min andre bror, den seilende, sine Jack Daniels singleter og har ingen form for joggesko tilgjengelig. 

Julaften feires på stranda. Og det nærmeste vi kommer svor på ribba i år er min mørke rosa rygg som jeg nå pleier med faktor 50 for å unngå enda mer forbrenning.

Jeg fortsetter formnedtrappingen her på denne øya en uke til. Sammen med det karibiske folk som definitivt vet å ta livet med ro! 

God jul alle!

Ufør

På mandag brakk jeg ankelen min. Den bare knakk liksom. Nå føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg er jo stort sett overstadig positiv, men nå er det litt tøft. Jeg må grave litt ekstra etter smilet…. Men heldigvis så gror jeg sammen og dette går seg til. Jeg er imponert over folk som klarer å leve en tilnærmet normal hverdag med et større handicap. Alt blir hassel liksom. Få på seg sko, lage mat, dusje, hente seg et glass vann….
Ikke har jeg noen til å hjelpe heller. Jeg går rundt hjemme med en sekk og en bukse med store lommer. Her putter jeg alt som skal fraktes rundt om i leiligheten (nå høres det ut som om at jeg bor i en fryktelig stor leilighet hvilket jeg faktisk ikke gjør) middagen puttes ned i små bokser, fraktes bort til stua, for så å bli dandert til å bli et fortreffelig middagsmåltid.
Også ble alt fraktet tilbake til oppvaskmaskinen i samme sekk… Og sånn går no dagan.


Men det som jeg har opplevd i min midlertidige periode som ufør er hvor egoistiske vi nordmenn er. Nå slår jeg kanskje alle under en kam, men etter tre dager på krykker har dette gjentatt seg HVER dag.
Jeg må humpe med avgårde fra leiligheten og ned til Majorstua-krysset for å ta buss til jobb. Bare dette er en kraftprøve i seg selv (Tro meg, 750 m og sikkert 1000 hump er ikke bare bare) Jeg kommer derfor gjennomsvett og ubersliten inn på bussen, i tillegg til at jeg har krykker, hinker, kan bare stå på et ben og ser generelt ganske skrall ut. Er det noen som reiser seg???? NEI!!!! Hva skjer med Oslo. Fullstappet morgenbuss, og der sitter unge og middelaldrene oppegående folk og gnur på plassen sin. Jeg får lyst til å gi de et realt slag med krykka.

Jeg er nødt til å BE om å få sitte…..Klarer ikke holde balansen idet bussen starter å kjøre og velter inn i en mann hvor det eneste han gjør er å rette meg opp. Er det jeg som er egoistisk som krever min plass? Jeg synes ikke det… Jeg er da ufør. Det blir nok bedre for min del neste uke da jeg antagelig også kan ha det andre beinet i bakken, men SKJERP dere FOLKENS! REIS dere for krykkeføre folk, og generelt uføre og eldre.

Fra himmel til helvete

Sjelden har jeg vel vært nærmere himmelen...

Nærmere bestemt i Seiser Alm og Val Senales.
Team Skigo 2 var i år som ifjor på treningssamling. Denne gangen var det meldt drømmeforhold og masse snø på breen i Italia så da gikk turen til Val Senales fremfor Ramsau.
Men først et par dager barmarksamling i Seiser. Barmark sa du? Snøen lå også her.

Det ble alikevel et par rolige turer og en tøff rulleskiøkt fra nede i dalen på vel 1000 m og opp til hotellet på nesten 2000m.
Så bar turen videre til Val Senales. 30000m.o.h hadde nysnøen lagt seg i metervis og med sola i ryggen var det bare å nyte 5 km sløyfa som vi gikk runde på runde.

Ekstra inspirerende er det jo også å legge seg i ryggen på Teichmann, Angerer, Legkov og andre skistjerner.

Team Skigo 2 tøffer seg også i media. Det kan du lese om her.



Igår skulle jeg være med Arca friskere arbeidsplasser på bootcamp i Kollen. Etter 50 m løping smalt det i ankelen. En lett overtråkk, men jeg skjente straks at noe var galt. Det ble ambulanse (les pappa som alltid støtter opp når det skulle være noe) til legevakten og der ble det konstantert brudd........
Ergo, ikke langt mellom himmel og helvete på jord.

Nå blir det krykker i 6 uker. Det siste jeg sa før jeg gikk inn til røntgen var: "Er det brudd så skal jeg anskaffe meg en rulle"
Så da blir det det da........ Godt jeg ikke skadet viljen!

Dagens outfit

Undercover - Royal Park Half Maraton

No words

Klare for start i "turistklassen"

Denne helgen dro jeg på SURPRISE besøk til P i London. Han ante ingen ting om at jeg kom, ei heller ikke at jeg hadde to startnummer til London Royal Park Half maraton med meg i baggasjen. Og sporty P tok imot dette på strak arm! Alt er takket være bonuspoengene til reisende uncle mac at jeg fikk kommet meg av gårde midt i disse høstferietider. Starnummerene var heller ikke altfor enkle å få tak i. Løpet var fulltegnet for lenge siden, det gikk ikke ann å overta startnummer fra andre og i det hele tatt. Jeg sendte dermed ut en mail til alle de internasjonale tupoeratørene som var listet på løpets hjemmeside og fikk napp hos et fransk selskap som hadde to billetter. Dessverre fikk vi ikke byttet navn, men det var for turen og løpets skyld at vi allikevel bet på. Og løypa var rett og slett fantastisk. Starten var i Hyde park. Null oppvarming før start, noe som allerede der er langt utenforkomfortsonen til P, og med start i turistklassen skulle vi ta dette som en tur. Startskuddet gikk kl. 09.00 sharp, men der vi stod var det ikke antydning til bevegelse. 17 minutter over ni, så vi endelig startseglet og kunne starte klokka. Det var bare å begynne med slalomløpingen. Jeg vinket av gårde P og ønsket han god tur! Vi skulle ikke løpe mer enn 1 mile før vi passerte første store serverdighet, Buckingham palace. Det var nå mennesker overalt langs løypa og i løypa var det alle mulige former og figurer. Jeg løp forbi ekorn, folk som løp inni et bur, superman og you name it. Men dagen var tung, det kjente jeg tidlig. Men med denne stemningen og utsikten var det bare å nyte. Jeg ble mer en løpende fotograf enn en løper i dag. Og plutselig så vi Big Ben og Houses of Parliament forann oss… Jeg var helt i ekstase og nøt hvert sekund. Vi skulle nå litt oppover østover langs Themsen for så å snu og løpe tilbake igjen mot Big Ben. Jeg løp oppå midtrabatten for å få en flyt blant horder av mennesker. Og det var det også en annen nordmann som hadde valgt å gjøre, for imot meg kom P i godt driv! Det ble en high five før fortsatte videre. Løypa gikk så en sløyfe opp til Trafalguar Square, så gjennom en slags bue for så å løpe hele avenyen, mer rød asfalt, oppover mot Buckingham Palace igjen.

Når miles blir til smiles, med Buckingham Palace in front

Derfra bar det opp gjen til Hyde park og passering halvveis. Jeg begynte nå å konsentrere meg om antall miles vs. Antall kilometer. Det virket liksom litt kortere. De neste 10,5 km ble løpt i Hyde park. Løypa snirklet seg opp og ned, og jeg mistet helt retningssansen. En ting som er sikkert er at Hyde park virker mye større enn den er. Siste 3 km var det bom stop. Beina var så stive. Passering 12 miles, kun 1 miles igjen til mål, og nå virket ikke denne miles tellingen så lur lenger. Fortsatt 1,7 km igjen av løpet. Og attpåtil pga all slalomløpingen så viste løypa 21,5 km for både meg og P. Det å få løpe i så en så fin trase, blant så mye historie og serverdigheter som man kjenner var stor stas. Gratulerer til de to franske mennene som vi løp i navnet til. Lionel må være i ekstase av å få en tid på 1.19 tallet. Ludovica derimot er kanskje ikke like happy med 1.53, men da får han jaggu stille opp selv J

P før mål

Den løpende fotograf. Mye å holde styr på - vannflaske, kamera og musikk.

BP i det fjerne.......

Nå er det nok

Oslo halvmaraton, nå skulle det skje. Jeg skulle langt ned mot 1.45. Med fjorårets tider på et armbånd på armen var jeg klar.....målet og planen var lagt, nå var det bare å naile det. Men det eneste positive med selve løpet var positiv splitt! Og det er jo ikke nødvendigvis så positivt. 

Hva har skjedd i 2013 liksom?

Det gikk fint de første 13 km, men to monsterbakker senere og det ble total kollaps. Lite hjalp det da med alle kjentfolk som heiet, men tusen takk alikevel! Det motiverer, men bena hører alikevel ikke på toppen. Siste monsterbakke opp til Stortinget var det helt mørkt. Prøvde å tenke tilbake til 2012 da jeg regelrett fløy opp her....

Nå er det derfor tid for en skikkelig time out og gå i det dype for å finne ut hva som gikk "galt". Var det målet som var for hårete eller var det meg som øver og øver uten at det helt vil seg. 

Jeg skal konsertene en liten stund nå.

Nå skal jeg finne meg sjæl! 

Men jeg melder meg på i 2014!

Hastalavista

Der satt den - midt i sikringsboksen

Full fart i London i helgen

:)

P har flyttet til London :( Men han har lært av meg å finne de rareste løp på steder der man til enhver tid måtte befinne seg. I hans nabolag, nærmere bestemt Highbury arrangeres det nemlig parksprint hver lørdag.

Oppvarming i nabolaget

5 runder a 1 km rundt Highbury fields. Ingen påmeldingskontigent. Lavterskel. Du får tiden din registrert på nett kort tid etter løpet. Arrangeres av ildsjeler.

Dette er mistenkelig likt SRM her hjemme. Eneste forskjellen er at løypa var satt til 5k og man kunne ikke velge antall runder.

Jeg og Petter stilte selvsagt til start. Nye raske sko var også kjøpt inn og levert til P's Londonleilighet i god tid før lørdagens internasjonale debut.

Totalt var det 84 trimmere til start. P tok meg igjen med en runde etter nesten passering 4 runder, men da begynte jeg også å ta igjen andre med en runde... Det gir jo motivasjon :) Etter 5 runder, ved passering mål, fikk vi en strekkode som vi måtte scanne sammen vår egen "barcode" som er deltagernummeret som man får ved registrering. Og kjapt etterpå kom tidene på nettet. Og jaggumeg.... Det ble SEIER! SEIER i mitt første internasjonale løp! Og en solid 2. plass til P. Jeg er sikker på det kommer til å bli seier på han også utover høsten.

Riktignok var ikke dette detstørste løpet som arrangeres i London, men seier er seier!!!!

Så fra et arrangement til et annet; søndag var det VM i Triathlon i Hyde park.

Og for et arrangement. 2500 Age-groupere skulle gjennom løypa i startpuljer fra kl. 07.00 - 10.00, det var svømmere, syklister og løpere overalt, men full kontroll fra arrangørenes side på arrangementet.

Tv2's Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegard stilte også til start for å lage mer moro i en ny sesong av "På hjul med Dag Otto"

Det blir moro å se. Etter age-group var det elitens tur. Og det er bare å bøye seg i støvet. For noen idrettsprestasjoner.

Når vi så er inne på arrangementer var vi også på et imponerende show. The Lion King.... For noen kostymer og for et oppsett :) Resten av helgen ble det hvilings og påfyll av energi så jeg forhåpentligvis kan bli klar til Oslo halvmaraton til helgen.

Lettløpt sa du???

Søndag skulle jeg til Drammen for å hente hjem en ny personlig rekord i halvmaraton. Løypa skulle være så lett og fin. PB garanti??

Jeg går bare rett på sak: Dette var tungt.

Første km på 4.41, lekende lett... Men WOW ro ned nå, men hold deg under 5. 5.03 og 5.04 på de neste. Skjerpings; under 5....

Nei vent.... Ikke under 5, men 5.08, puh, regnefeil :) kan sakke litt ned. Sakker ned. 5.10, 5.15... Too much, men nå går det ikke fortere.

Det er også stekende varmt. 21 grader og på lange asfaltflater merker man dette godt. På første drikkestasjon grabber jeg til meg det jeg tror er tre kopper med vann og heller over toppen... Var det vann?? Nei sportsdrikk... Ikke at det er tungt nok, men nå må jeg løpe med en slags hinne av en sukkerlake rundt kroppen......

Kilometertidene fortsetter å stige. Jeg sliter skikkelig rett og slett. Det vil seg ikke. Tar noen svamper på de neste drikkestasjonene. Stapper de hist og her på kroppen for å kjøle ned. Siste kilometeren er uuuuutholdelig. Har ikke mer inne akkurat nå. Tok meg selv i å synke drastisk sammen, HOFTA frem! Skjerpings!!!

Ikke akkurat racer-fart

Petter er i London og det er et stort tomrom hjemme. Unnskyldning god nok??? Neppe.....

En annen ting jeg begynte å tenke på underveis var at musikken på øret hjelper til å holde meg gående på en dag som denne... Og under Oslo Maraton er det ikke lov med musikk på øret! I alle dager... trafikksikkerhet... Men gatene er da stengt? Jeg skjønner det på sykkel og tidvis ski, men under Oslo maraton. JEG PROTESTERER! Trenger DJ Broilier og eType om jeg skal komme meg gjennom en ny halvmaraton til.

Dagen ble fullkommen da jeg syklet hjem fra Drammen. I Asker fant jeg meg en benk og la meg godt ned og helte i meg noen slurker cola. Ny break down på Haslum. Stoppet intill kanten og flatet bokstavelig talt helt ut i grøftekanten. Det ble kanskje ikke PB fysisk, men hodet fikk i allefall kjørt seg idag!

Birkebeinertrippelen

Tungt har den ligget på skuldrene mine i hele sommer denne birkebeinertrippelen. Og den største utfordringen har utentvil vært sykkelbirken.

Jeg hadde lånt meg en sykkel, syklet gjennom løypa i sommer og syklet t/r jobb denne uken. Totalt 30 mil i bena på Petters terrengsykkel, var kanskje ikke så mye å skryte av, men det var da noe.

Så nå stod jeg klar på Rena, og skulle bare cruise over fjellet for å hente den minste tallerkenen, som et bevis på gjennomført birkebeinertrippel.

Jeg hadde et mål om 5.30, eller målet var å komme seg helskinnet over fjellet uten stress og mas, og kose meg! Været og solen hadde stått over løypa de siste ukene så jeg hadde et skjema til 5 blank i hodet om løypa var tørr og fin. Men sånn skulle det altså ikke bli.

På Rena hadde imidlertid himmelen åpnet seg så jeg måtte bytte fra mørk glass til lyst glass på solbrillene. Sekken var pakket med det den skulle og innkjøpt kjedelås og to slanger om uhellet skulle være ute. Jeg hadde forberedet meg med youtube bruksanvisning på både hvordan skifte slange, og hvordan reparere et røkt kjede.

Etter å ha syklet mitt fatale seedingsritt tidligere i juni hadde jeg blitt plassert i pulje 56 – det vil si den nest siste av alle seedede puljer.

Idet starten gikk skjønte jeg kjapt at her var jeg på feil sted. Jeg ble liggende frem i feltet og holdt en tetgruppe. Lenge før vi i det hele tatt hadde nådd grusveiene opp til Skramstad hadde vi tatt igjen de tregeste i puljen foran.

Jeg viste jeg ikke måtte pangåpne, så jeg tok dette i fint, men rolig og kontrollert driv, men allikevel ganske så langt frem i pulja.

Nå begynte også gutta fra de useedede puljene å komme bakfra. Det vil si de som kjører fort, men som ikke har seedet seg.

Det ble nå et salig kaos. Og i bakkene ned til Djuposet, der det er godt og bratt hvor de i pulje 55/56 tidvis triller og gutta krutt i puljene bakover ukontrollert slipper opp bremsense…. Ja det var et under at alt gikk bra her.

Jeg holdt meg på sykkelen, lå så langt til høyre som jeg klarte, men ble sniddet av de som kom i hui og hast.

Videre nedover til Djuposet var det fullstendig kaos, det var syklister over alt og i alle mulige tempo. Det var umulig å få noe driv, eller et fint hjul å henge på.

Jeg var derfor glad da terrengpartiet kom og vi kunne begynne å gå litt oppover.

Det var nå blitt veldig vått i løypa. Gjørme overalt, og jeg måtte ha en pit stopp på servicestasjonen på Bjønnåsen for å sjekk lyd i skivebremsene, men dette er bare litt gjørme fikk jeg til svar og de spylte både sykkelen og meg…

Oppover videre mot Kvarstad var det en sliten mann som vinglet seg oppover bakkene… Han sjanglet så fælt at han sjanglet inn imeg og veltet meg over ende… Og jeg satt fast i sykkelen og datt rett på en stein midt på låret….

Han fikk noen stygge gloser før han bare kjørte videre. Påkjørsel for så å stikke av… Dårlig trafikant.

Ellers synes jeg det var tungt fra 40 – 70 km. Jeg tittet på klokka ved Kvartstad. Jeg viste jeg skulle være langt bak merke, men 30 min allerede her var mye. Piffen sank ganske drastisk. I tillegg begynte jeg å merke lengden.

Men det gikk nå fremover sakte, men sikkert. Møtte på en gjeng med sauer som forsøkte å krysse løypa… De skapte en lite kjedekollisjon, men jeg klarte å stoppe i tide.

Også var det tid for den beryktede rosinbakken. Det var når jeg så rundt meg at SAMTLIGE gikk at jeg skjønte jeg var ute på trilletur. Men ikke søren om jeg skulle av sykkelen. Det gikk ikke fort, kanskje det hadde gått fortere å småjogge ved siden av, men jeg grabbet til meg et glass med rosiner (som jeg egentlig ikke liker) og siktet meg inn 1500 m oppi bakken.

På toppen, etter 70 km var jeg veldig klar for å komme i mål. Nå var det også klart for meg å slippe bremsene og kjøre det remmer og tøyler kunne holde. Hodet ble rett og slett lagt igjen på Storåsen.

60km/t nedover fra Sjusjøen, og fikk en kar på hjul helt til mål. Farten ble riktignok senket i ballettbakken, men jeg kom meg ned også der, så da var det bare å cruise inn til Håkonshall å hente tallerkenen.

Det ringes i bjella ved målgang....

Og utrolig nok, dette var skikkelig moro.

Neste år ( ja kan faktisk bli en neste gang) så blir det litt mer øving på terrrengsykkel i forkant. 

Vestmarka 6-timers - Team Retningsløs

Jill hadde funnet ut at det skulle arrangeres Vestmarka 6-timers denne helgen. Jeg er selvsagt ikke så vond å be, og Sigri hang også på helt av seg selv. Team Retningsløse var etablert og klare for å jakte poster i skogen. Med sekken godt fylt med mat og sjokolade, kompass og med helt nydelig vær møtte vi opp på Vestlia der vi fikk utdelt kart og vi hadde en time på oss til å legge opp rute.

Strategi og veivalg

Totalt var det 60 poster som skulle finnes. Postene gav ulike poengkategorier, hhv. 5, 10 eller 15 poeng.  Med våre ikke-eksisterende orienteringskunnskaper la vi opp hva vi synes var en fornuftig strategi. Mest mulig sti, men vi skulle også driste oss til å ta noen 15-poengere. Det skulle alikevel vise seg at denne strategien skulle bli mye endret utover dagen. De første postene på ruten gikk bra. Vi jogget lett på grusveiene rundt Sandungen og postene var stort sett på åpne plasser langs stien. Null stress, dette gikk jo lekende lett.

Lekende lett ved Sandungen

Utfordringer i løypa

Men så skulle vi begi oss ut på dagens 15 poenger. Etter litt knot fant vi også denne og var klare for neste. Og det var nå vi skjønte at vi ikke hadde skills.

Ved et veiskille der stien plutselig stoppet skulle vi navigere oss frem til posten. Jill valgte magefølelsen mot posten, jeg så noe som jeg trodde var et "tråkket spor" og Sigri hang vel egentlig mer eller mindre på oss andre som raste ut i skogen. Og vi lette og lette, men ingen post vi fant. Kratt og kvist (skjønner godt at o-løpere er godt dekket til) myr og gjørme, elver, skog og stein, men ingen post. Oh no what to do? Back to start. Vi gikk ned til stien der vi viste hvor vi var på karet og Sigri staket ut kursen. Så var det bare å gå rett på samme hva vi støter på. Sigri holdt kurs, Jill fulgte kartet og jeg sondet omgivelsene. Og DER ERN!!!!!! Gleden var stor, det var lenge siden forrige post nå..... 

Etter dette ble en ny strategi nå lagt, vi dropper 15-poengerne, og går for litt mer tilgjengelige poster. Vi hadde også tatt oss vann over hodet og måtte kutte ned på antallet poster. Men ny strategi var heller ingen walk in the park. Vi traff liksom aldri "rett på postene" og på et tidspunkt hadde vi også beveget oss et godt stykke utenfor kartet.

Store steiner som var markert på kartet, myrer, søkk; navigeringen gikk bedre, men det er ikke like lett. Er den steinen stor nok, eller den? Og hva betyr brun prikk?
Men da det nærmet seg slutten ble vi bedre og traff rett på et par av postene.
Etter 5.42 ute i skogen stemplet vi inn de to siste postene ved Vestlia og vi var i mål!
Vinneren hadde funnnet 59 poster!!!!!! Vi fant 22. :)

Team Retningsløs fant frem til slutt

Men dette gav mersmak og et morsomt alternativ til en real langtur.

DNF

Det måtte skje meg og tilslutt.... DNF - Did not finish! Ja for under Tønsberg bytri kom jeg rett og slett ikke til mål.

Ny sykkel, flott dag og god stemning. Alt lå til rette for en fin triatlon dag. 

Det var masse folk på Tønsberg brygge, og alle smilte om kapp med solen. Jeg, Anders, Tommy og Odd rigger til en plass i skiftesonen ved siden av hverandre. Det var nå bare å få på våtdrakten og hoppe i havet sammen med 270 andre gummimennesker. 

Anders, meg, Tine og Tommy før start

Litt surrealistisk å hoppe i sjøen utenfor brygga i Tønsberg. Følte jeg lå og fløt i øl, champagne og røyksneiper. Og en og annen brennmanet hadde også funnet sin vei til overflaten for å sole seg i glansen sammen med oss glade triatleter. 

Klare til start

Idet startskuddet gikk var det nå en kamp om posisjonene. 270 mennesker, 1080 armer og ben i alle retninger. Det var bare å kjempe og prøve å bane seg vei i mylderet. Jeg ble fort stresset og kavet masse. Tilslutt gav jeg opp og mått over på bryst. Pustet og peste og mistet også brikken på foten min to ganger. Måtte stoppe og surre litt for å få den på plass igjen. Flaks at den ikke ble krabbemat. 

Halvveis forsøkte jeg å begi meg ut på crawl igjen, men jeg ble svømt ned og kjempet med en ryggsvømmer som svømte på kryss og tvers inne i fjorden der. 

Opp fra svøm stod Alex på brygga og heiet. Selvfølgelig!!!

Jeg løp fokusert inn i skiftesonen. Der stod Anders, Tommy og Odd og knota i skiftesonen. Her var jeg nå rask, tok av meg drakta og var ute før alle de tre andre hadde fått sukk for seg... 

Men så var det også slutt. Etter tre km på sykkel skulle jeg gire opp til øverste tannhjul, men kjedet hoppet av. Jeg satte det på igjen, men det bare fortsatte å hoppe av. Og sånn holdt vi på, jeg og sykkelen i vel 13 minutter før jeg gav opp og vendte tilbake til Tønsberg brygge. 

Fikk følge av en annen brutt løper, Valentinotri. Skikkelig bittert og gå den lange veien tilbake. Walk of shame rett og slett. 

Men hva skjedde egentlig? Var sykkelen for teknisk for meg? Den var jo helt ny. Jeg hadde syklet til og fra jobb og kjørt den inn, men et kjedeavhopp, det bør da vel ikke være noe hokus pokus. 

Nissik fra Team Isklar tipset meg om girinstillingen. Og det stemmer. Jeg stilte litt på de fredag, og jeg hadde nok satt giret til å gire litt lettere enn hva det var tannhjul til. 

Tror det må være det som er forklaringen, for nå ser alt ut til å være greit. Men under kampens hete er det bare ikke så lett å forstå seg på sånt. 

Uansett ble min første DNF, og det blir neppe fler. 

Tine; dagens gladeste

Anders i koma tilstand på brygga. Begynner å få teken nå.

RUNDT og RUNDT og RUNDT og RUNDT

L

Tidenes kjipeste økt.... 10 000 m bane. 25 runder. Som å gå rundt juletreet i evig tid, bare litt lenger.
Løpegruppa arrangerer løpe-VM og det må man jo være med på. Første øvelse var det altså 10 000 m på bane. Jeg gjentar, 25!!!! runder. 
Men det var faktisk ikke så galt når man får plugga inn musikk og inntar rette modus. Første 5 rundene var litt psykisk tøffe. Så ved passering 10 runder gikk det greit, nå var det jo bare 15 runder igjen. Også var man plutselig halveis, også var det bare å kjøre på inn mot mål som vi allerede hadde passert 24 ganger.
Imidlertid liker jeg gatløp bedre. Løper også fortere på gateløp, selv om det nå var helt flatt.
Men en kontrollert og veldig fin økt ble det.

Oslo triatlon og 30 år!

I anledning min 30 års dag og at Oslo triatlon falt på nesten samme dag, ja hva passer vel ikke da å slå to fluer i en smekk.

Festlokale i gangavstand fra skiftesonen, over 1000 triatleter på start og 55 festglade venner klare for bursdagsfest. Det lå ann til å bli en super dag.

Dagene i forkant av Oslo tri gikk i ett. Mye skulle handles, klargjøres, lages, dekkes osv. Og tiden fløy av gårde. Det var igrunn bare å ta det hele med knusende ro. Alt ordner seg, og med noen hjelpere og senkede skuldre kunne stresset legges til side og jeg kunne også begynne å tenke på Oslo tri.

Jeg var oppe på Sognsvann tidlig. Dette for å heie på flere kjente og flere av festdeltagerne som tok utfordringen om å bli med på Triatlon.

Etterhvert som timene nærmet seg før min start gikk jeg inn i en skikkelig tett boble. Jeg tror jeg var umulig å få kontakt med. Ting ble sagt til meg, men det gikk rett ut igjen. Så nå var det like greit å bare gjøre klar skiftesonen, få på våtdrakten og stresse ned med noen svømmetak i vannet.

Idet startskuddet gikk hadde jeg plassert meg offensivt på første rad og helt ut til siden. Dette viste seg å være et sjakktrekk. Jeg løp det jeg kunne utover før jeg tok et "stup" og la på svøm. Jeg hadde et par andre damer ved siden av meg, men det var ikke antydning til å bli hverken over eller undersvømt.

Jeg fikk en god flyt, men stresset nok litt første 350 m. Det gikk bedre på tilbakeveien og jeg tittet opp og så flagene og folkemengden inne ved vannet komme nærmere og nærmere. En dame forann meg begynte å gå i det hun kjente bunn, men jeg hadde fått tips om å svømme helt til jeg kunne ta en push up i stranda. Og det var lurt. Her tjente jeg en plassering. Greit forvirret kom jeg opp av vannet og rev av våtdrakten og fikk raskt fart i beina. Jeg hørte bare "HEIA BLOOM" "HEIA KRISTIN" overalt. Hørtes ut som om at alle heiet på meg. Det var kjempegøy. Jeg så ingenting, fult fokus og løp kjapt til skiftesonen. Syklingen gikk greit. Kjørte på sykkel lånt av Linn. Jeg hadde montert ringeklokke i bøyla, så jeg lå nedi bøyla og plinget når jeg møtte kjente. Jeg kunne høres lang vei!

Passering Svensenga hvor pappa stod med kamera.

Jeg hentet kjapt inn et par damer på syklingen, men etterhvert begynte damene med de raske syklene å ta meg igjen. Jeg hørte bare "vosjet" i platehjulene som suste forbi, og de var borte før jeg fikk sukk for meg. Totalt tapte jeg bare en plass på sykkel og kom inn til skiftesonen som nr. 25! Nr. 25 av 140 stk!!!! Jeg skiftet raskt og hentet inn enda 3 til i skiftesonen. Hva er det å bruke tid på? Sykkel på stativet, av med sko, på med sko. Jeg fikk sekundering om plassering og det gav motivasjon ut på løp. Men der var det også bråstopp. Det kom flere lettbente damer som elegant løp forbi og jeg klarte ikke henge.... Men en siste langspurt sikret meg en 27 plass og en helt fantastisk følelse. Prosentvis har jeg vel ikke vært høyere på en så stor resultatliste før.

Nå var det klart for FEST!

Og for en fest det ble! Taler, uttrekkspremier, dikt, dancing og god stemning. Og ikke minst sykkelfond!!!! Og man vet jeg er en overivrig supermosjonist når det er mer ringer enn champis på gavebordet! Tusen takk alle sammen! Best B-day EVER!!!!!

Stolt av Hilde. GJennomførte sin første triatlon med stil og SMIL. Gruste meg på sykkel, med min gode venn "bjella".