Marcialonga har jeg gjentatte ganger sagt at er mitt desiderte mål denne sesongen. Imidlertid, hva hjelper masse jevn trening når de siste ukers oppladning ikke er perfekt. Overskudd manglet og det var ikke noe skikkelig sprut. Men Marcialonga er uansett en fantastisk opplevelse og her er referat:
-5 grader ved start og i lysningen tidlig på morningen ble skiene testet. Isklister smeltet inn, VR 40, samt 4 lag HF lilla. Et nervelag med VR 45 før start og jeg var klar!
Ny skidress for anledningen fra Team SKIGO. Med flagget på rumpa bokstavelig talt. (Dressen har vært mye omtalt i media, men en ting som er sikkert er at den er råstilig, og fikk mange tilrop :) )
Jeg var rykket frem et par puljer i forhold til ifjor og alt lå til rette for noen flotte mil.
Starten gikk og hele puljen beveget seg sakte men sikkert avgårde.
Vi kom ikke mer enn 200 m før første stopp. Jeg var forberedt på litt kø, så tok det hele med ro og ville ikke stresse.
Det gikk tålelig greit frem til Canazei, men jeg kjente allerede at det ikke var noe sprut i skigåingen min.
Ved running Canazei var løypa lagt om litt og vi måtte ta en ekstra sløyfe rundt noen lekeplasser i Canazei på kunstsnø. Her var snøen sukrete og lite spor. Jeg sjekket klokken og fikk bekreftet min følelse... Dette gikk ikke noe særlig raskere enn fjoråret.
 |
| Ut fra start med friskt mot |
Men nedover mot Predazzo begynte jeg å finne litt flyt. Her var det bare å stake på og her kjente jeg jeg hadde noe igjen for spesifikk trening på staking. Skiene var også bra. Jeg hentet igjen flere i puljene forann meg, og dette gav motivasjon. Men det sa alikevel stopp da det nærmet seg 45 km. Da ble armene mine til spagetti og måtte over i diagonal og konstanterte at de rundt meg pigget ifra meg. Igjen i Predazzo var løypa lagt om og ny tung sløyfe på sukrete kunstsnø gjennom Predazzo ble forsert. Nå måtte jeg jobbe med vilja, og jeg ventet bare på neste skilt om hvor langt det var igjen. 38 km to finish ble passert, og sola begynte å vise seg, så flyten kom tilbake. Jeg passerte også TUB hotellet etter vel godt 3 timer, og viste da at eliten var godt i mål. Et raskt rop til en servicemann fra TUB som kunne fortelle meg at Aukland vant. Skulle ønske jeg kunen stake som han tenkte jeg, og la inn et lite drag. Så ble VM-stadion i Val di femme passert, og da var det 18 km igjen. Nå var det bare å bite tenna sammen og kjøre på. Dette partiet gikk overraskende greit, tatt i betraktning mine spagetti armer. Fikk også i meg en winforce kokos gel som gjorde susen.
Etter å ha gått nesten 6 mil passerer en bakken som skal forseres, men man skal først gå 4 km ned til Molina, for så å snu tilbake mot bakken. Her viste jeg det butta i fjor, og jeg jobbet nå for å holde motet oppe. En reddende engel dukket også opp fra intet med kald sportsdrikk - Tusen takk til mannen med orange lue fra Bjørn Myhre sport! Dette var noe annet enn varm te som ble servert på drikkestasjonene.
Jeg hentet frem det siste jeg hadde av krefter og var nå klar til å forsere bakken - 2 km igjen!
I bunn fikk jeg smørehjelp fra SKIGO. Det var bare å legge seg ned i noen sterke armer, mens en annen helte i meg cola og en siste la på noe søl under skia som skulle hjelpe meg opp bakken....... Herlig sservice. Men dessverre var det ikke mer å gi. En dame jeg hadde staket forbi tok meg igjen oppover bakken og presiserte at vi hadde hver våre styrker......
Petter stod på toppen å prøvde å heie meg inn siste 250 m. Men det vil seg liksom ikke helt i år...
Tiden ble så som så, og målet mitt om topp 100 brast. Men 129 av nesten 1000 damer kan man ikke sutre av, og en 33 plass i klassen er alikevel godkjent.
Men nå skal jeg bruke de neste dagene/ukene på "å finne meg sjæl" så spruten i sporet kommer tilbake!
Og den kommer...... (forhåpentligvis)
En ting som er sikkert er at Marcialonga er et fantastisk artig renn. Og jeg kommer tilbake. Sannsynligvis allerede til neste år.
Petter gikk et supert løp idag. Han kom inn på topp 200 noe som betyr pulje 1 neste år. Jeg er litt ekstra stolt da.
