Rått, vått og flott - NOT

I rekken av Bloom gjør ting hun ikke kan skulle jeg idag prøve å seede meg til birken og hadde meldt meg på et terrengritt på Budor. Hedemarksvidda rundt. Dette var å anse for et ok ritt ift. ikke så mye tekniske partier. Jeg er jo ikke noe terrengløper og HATER hindringer i løpebanen, så det skulle bli spennende å se hvordan jeg ville takle dette.
Det var med stor respekt jeg kjørte inn på parkeringsplassen på Budor. 2,5 t før start.
Jeg hadde feiltalt timer og hadde dratt fra Oslo en time for tidlig. Nybegynner tabbe 1; ikke la deg stresse av en konkurranse.
Jeg hadde derfor god tid og plukket frem sykkelen fra bilen og satte den sammen. Men noe må ha gått galt for forhjulet ville ikke gå rundt, og jeg fikk ikke helt til å skru til "skrua" på forhjulet. Nybegynnertabbe 2: Sjekk og gjør deg kjent med utstyret. Jeg fant noen funksjonærer som hjalp meg litt med å pumpe luft i dekket, samt smøre kjedet. Men jeg glemte helt i farta at forhjulet satt bare sånn halvveis på.
Da starten endelig kom stilte jeg meg opp HELT bakerst. Og alle de andre var borte før jeg fikk sukk på meg. Første 4 km var nedover på asfalt! YES tenkte jeg, dette går lett. Men så kom utfordringene på løpende bånd.
Først gikk jeg tom for batteri på pulsklokka mi. Dette er for meg nesten krise da jeg liker å ha kontroll på tid, avstand og fart. Nybegynnertabbe 2 continues: Sjekk utstyret!!!!
Kom plutselig også på at forhjulet mitt kunne løsne når som helst, så tenkte på dette hele veien også.
Idet det bar inn på sti var det rett av sykkeln. Gjørme, myr, steiner, røtter og vått gjorde det umulig for meg å sykle. Sti og gruspartier kom om hverandre, jeg forsøkte å hoppe på sykkelen der det kom et parti, men måtte fort av sykkelen igjen. Og jeg må lære meg å komme av å på sykkel fortere, full stopp for å komme av og på sykkel, og rask gange med sykkelen bortover myra.
Etter 10 km så jeg en mann forann meg, og han var med i konkurransen. Jeg satte inn et støt og hentet han inn. YES, 1 syklist innhentet. Jeg var ikke lenger bakerst.

Dette gav litt motivasjon og jeg peiste på i dette partiet. Vi passerte Gåsebu skistadion, her gikk jeg Stenfjellerunden i vinter og var nå forberedt på flatere partier. Men nei, det var bratt, bratt oppover. Men jeg siktet inn en dame oppi bakken og skrudde opp frekvensen for å hente inn henne også. YES 2 utøvere passert!
Men det var det.. Passerte dessverre ingen fler. Og jeg fikk også smake på ulike delikatesser underveis i dag. Nybegynnertabbe 3: IKKE sykl med åpen munn.  Nybegynnertabbe 4: Tørk av tuten på drikkeflaska før en drikker.
De siste 10 km var et rent mareritt. Jeg ville bare komme meg til mål, sette meg i bilen med halen mellom beina og fort som F komme meg unna dette arrangementet. Kjedet hoppet i tillegg av på et tidspunkt og jeg øynet muligheten til å bryte. Men et kjedeavhopp er enkelt å fikse så det fikk jeg raskt på plass. Om jeg så hadde punktert så hadde jeg mått fullført. Jeg hadde både med meg slange, luftpatron og hadde sett på youtube hvordan man skifter slange..... Nei, det var bare å hoppe av sykkelen, trille siste stiparti og håpe på at arrangøren ikke hadde pakket ned før jeg kom til mål.


Jeg kom meg nå til mål, på en tid jeg overhode ikke er fornøyd med, men det er terrengpartiene og nedoverbakkene på grus som "tar knekken" på meg. Vinneren var mer enn dobbelt så rask som meg.......
Ikke var jeg spesielt sliten heller. Dette gav uansett ikke mersmak, og dette var definitivt ikke idretten for meg. Ikke var jeg bare under snittet, men jeg var på nederste nivå på median-målingen.

How 2 swim

Svømming er ikke bare bare, noe jeg har erfart fra jeg tok mitt første crawl tak i bassenget på Hundsund denne vinteren.
Det tok sin tid før jeg fikk til å puste samtidig som jeg skulle bevege seg fremover, og det var gang på gang jeg hang på kanten og gispet etter luft kun etter 25 m svømming.
Dette har etter trening og terping tatt seg opp og neste utfordring var derfor å komme seg ut i sjøen.

Livredd for allslags liv og røre som beveger seg under vannoverflaten hadde jeg meldt meg på et open water kurs for å få tips til utendørssvømming og for å bli tryggere i vannet.
Kurset varte over to dager a 1,5 time.
Vi var 8 deltagere og ble delt inn i to grupper.

Instruktørene var ingen andre enn Arild Tveiten og Jon Thorp som er av landets beste svømmere.

De var veldig flinke og skapte med engang trygghet i vannet.

Vi lærte å navigere på ulike måter, tips ift bølger, vind etc, svømmeteknikk i åpent vann, bruk av våtdrakter, samt triatlon start. Det ble også tid til lek og moro, jakting av badeball, sisten osv. Alt for å øve på å bli trygg under det kaoset som er ved en svømmestart i triatlon. Instruktørene forsøkte også og svømme over, under, påkryss og tvers av oss slik at vi skulle øve på det å ha andre gummimennesker i umiddelbar nærhet under en fellesstart.

Anbefaler andre som også er usikre, samt bare vil ha tips til open water svømming å prøve seg på et kurs. Det har hjulpet meg til å bli tryggere, som igjen gir en bedre flyt i vannet med litt mindre kaving. Det føles værtfall sånn.

Takk til inspirerende og flinke instruktører!

http://how2.no/

http://www.3atlet.no/hvordan-svoemme-i-aapent-vann.5244445-170050.html

Nå har jeg verdens største svømmebasseng tilgjengelig, så nå er det bare å ta for seg.

Ring-ring.... Hove tri 2013

Impulsivt, dvs for to uker siden og innen siste omregistreringsfrist så meldte jeg meg på Hove tri.
Mest for å finne ut av hvordan det er å svømme i total kaos og for en øvelse før Oslo tri.
Helgen var allerede spikret da hyttetur til Arendal hadde vært planlagt i lang tid, så hvorfor da ikke slå to fluer i en smekk......

Lørdagen ble brukt til en svømmetur for å inspisere svømmerunden for brennmaneter og annet grums som kan dukke opp i svømmetraseen. Det var meg, coach K samt P som lå å duppa uti vannet, mens MC, JG og T stod på brygga og holdt utkikk etter maneter.
Jeg hadde riktignok tatt alle forhåndsregler og smurt meg rikelig inn med brennmanetbesyttende solkrem. Har hørt og lest på forskjellige trialet blogger at denne skal fungere, og med min skrekk for maneter så hjelper dette hvertfall på psyken.

Vannet var iskaldt å entre, men behagelig når vi først kom igang. Faktisk ingen brennmaneter ble observert, med unntak av en liten baby som knapt kan kalles en manet. Vi svømte to runder a 500 m. Siste halvdel av runde 2 pepret coach meg med at "nå var det bare å svømme inn til land, sikt på seilet, rolig tempo, så klarer du hele veien uten stopp." Og jaggu, det gikk jo. Godt for selvfølelsen før søndagen at jeg faktisk vet at jeg klarer å crawle hele distansen, også i saltvann.



Klassisk norsk sommer.



På kvelden kom tidenes regnskyld, det var meldt regn hele natten, men det skulle bli opphold til konkurransen. Men da vi våknet søndag morgen var det fremdeles øs pøs regn som også gikk over i hagl. 

Jeg, coach og MC syklet ned til Hove for å se på olympisk distanse. Det så virkelig ikke ut som om at en av oss skulle delta på tri der vi syklet i full regntøy outfit, gummistøvler og med hetta trukket godt opp over hjelmen! Det var moro å se på de andre in action. Men det var vått og kaldt, og jeg tok like gjerne på meg våtdrakten, selv om det var godt over en time til start, jeg skulle jo bli våt uansett.  



Regn før start. Foto: arrangøren



Jeg så de andre komme inn fra syklingen på Olympisk distanse. De slet med å få på seg løpeklær, fingrene skalv og det var mange gloser som ble skreket.  Det hadde også vært mange som hadde brutt under etappen og flere fall som følge av glatt asfalt. Starten på kort distanse kunne heller ikke begynne før alle syklistene på olympisk distanse var tilbake, og med dagens føreforhold ble derfor starten utsatt da sykkelforholdene var tøffe.



Foto: arrangøren



Jeg prøvde å organisere skiftesonen min fornuftig. Legge alt klart og dekke det med jakke, og la også en ekstra jakke klar da det var så kaldt. Det ligger en god del kroner i en skiftesone i et triatlon. Og ved min tildelte plassering var det ingen unntak, men her så man også bredden av triatlon. En terrengsykkel, en upstylet temposykkel, et par racersykler og min hybrid med rosa bjelle. 



Etterhvert gikk jeg ned til strandkanten for felles oppvarming med litt tøy og bøy øvelser, men også for å heie på de på olympisk distanse som nå var ute og løp. Nå begynte regnværet også og avta og vi så et glimt av blå himmel. Dette kunne bli riktig så fint!

Det som er trivelig med Hove tri er at det er så publikumsvennlig. Alt skjer på et lite område og publikum kan være på flere steder. Sykkeldelen er på sløyfer a 8,5 km, mens løperundene er på sløyfer a 2,7 km.

Nå begynte starten å nærme seg, heldigvis møtte jeg på Kari Anne før start og vi kunne stå å snakke oss ned sammen. Vi var begge skrekkelig nærvøse. Det var en litt strange følelse å  stå sammen med 160 andre damer i neopren drakter tett i tett i startslusen... Batwomans everywhere. Men så gikk starthornet og det var bare å fokusere.





Jeg gikk så langt det var mulig før jeg begynte å svømme. Da jeg satte igang var det et salig kaos. Alle 160 damene i et rasende tempo ut mot samme bøya

.



Foto: arrangøren

Foto: arrangøren

.

 Det var bein og armer overalt. Jeg svømte litt crawl, litt crawl med hodet over vann, bryst og litt tarzan svømming. Rundet bøyene og tenkte på hva coach hadde sagt igår... Du klarer det, sikt deg inn på flagget å svøm helt inn" Det var litt mer sprekk i feltet nå, men noe fin flyt var det imidlertid ikke lett å få til. Da jeg gikk opp av vannet var jeg i tillegg skikkelig omtåket. Sjanglet opp på land, måtte stoppe opp litt, fokusere om å gå rett. De andre jogget forbi meg, men jeg måtte baregå for å i det hele tatt klare å holde meg på bena. Jeg hadde ikke peilig på svømmetiden min, men jeg så at klokka viste 11.59 idet jeg kom til skiftesonen. 14 minutter svøm? Nei det kunne vel ikke stemme.

Coach hadde plassert seg strategisk ved siden av min sykkel i skiftesonen. Jeg hadde fått tildelt plassen nærmest gjerdet og jeg bare så en gul seiljakke hette og siktet meg mot den. Det var riktignok ikke mange sykler igjen, da damefeltet startet helt sist, så dette var en fordel, slapp å surre rundt på leting etter sykkelen min.  Skiftesonen gikk greit, gjorde en tabbe, og det var at jeg stod for langt unna håndkle som jeg skulle stå på for å ikke få barnåler i tærne. Jeg stod derfor med våtdrakten godt ned på knærne og måtte hoppe med samlede bein en liten halvmeter, på vei ut av skiftesonen ringte jeg i bjella, "unna vei - her kommer jeg" for å bane meg frem blant de andre i skiftesonen. Ja for jeg har faktisk ringeklokke på sykkelen. Hybridsykkelen og jeg skulle nå ut på det som jeg hadde ansett som dagens tøffeste del.

Kari Anne og jeg vekset ut av skiftesonen helt på likt, hun hadde svømt fortere enn meg, men jeg var raskere på skifting.

Vi lå sammen hele veien, Kari Anne seilte fra meg bortover, mens jeg dro oppover. Flere ganger så jeg også supporterklanen som bestod av P, JG og T. Rrrrrring, rrrring her kommer jeg..... Og klanen gjorde seg lett til kjenne med heiarop! Herlig!



Får kanskje ikke akkurat 20 i stil på sykkel, men det gikk nå fremover



Passering runde 1 hadde jeg syklet som om "there's no tomorrow" men da jeg passerte klanen fikk jeg alikevel uante krefter til en ny runde. På de siste flatene måtte jeg også se Kari Anne seile fra.

Jeg kom inn til skiftesonen, og fikk skiftet i en fei og satt ut på løp. Beina ville liksom ikke fremover idag, og løpeetappen som på forhånd var min "sterke" side, ble den tyngste. Coach og MC hadde hele veien forflyttet seg i løypa og de heiet fra everywhere. Klanen hadde også stilt seg strategisk ved en bratt overgang over bilveien og heiet meg opp bakken. Takk!

Og etter 1.35 var jeg endelig i mål! Dette var skikkelig moro!

Tusen takk til klanen for heing og Coach! Det hjelper. Coach er alltid på plass, og uten henen tror jeg ikke det hadde gått som det gikk!

Etter analyse av resultatene i ettertid viser det seg at jeg svømte på 14 min, noe jeg er veldig godt fornøyd med. Sykkel gikk bra til å være unnagjort på hybridsykkel, mens løpingen var tung. Jeg skiftet også raskt og hadde 6 raskeste skiftetid i T2 (Selv med noen merkelige hopp)

Triatlon er veldig folkelig og jovialt og krever ikke mye. En badebukse, svømmebriller, sykkel og et par løpesko. (Våtdrakt også nå når det foreløpig er så kaldt i vannet) Så får det være opp til hver enkelt hvor mye man skal koste på seg innen hver av kategoriene. Men jeg og "Bjella" klarte oss utmerket idag.  

Foto: Jørgen Melau/arrangøren

En uke utenfor komfortsona.....

Bloom gjør ting hun ikke kan denne uken! 
Jeg løp birkebeinerløpet på lørdag. Mange vil kanskje si at dette er vel ikke noe big deal. Nei kanskje ikke, men jeg hater den slags løype og det ble tøft for meg, og således hatet jeg fra start til mål. Jeg måtte jobbe skikkelig med hodet for å klare å fullføre.

Deretter ble det noen dager restitusjon før jeg igjen var klar for en ny treningsøkt. Denne gangen er jeg via jobben blitt invitert med på fellestreninger med Nordea på terrengsykkel der Mads Kaggestad skal være trener. Terrengsykkel er jo også helt nytt for meg, men en første gang for alt, så jeg stilte opp med lånt sykkel og friskt mot.

Turen skulle gå i Sørkedalen og planen var at vi skulle opp til Heggelivann og på vei bort til Skansebakken skulle vi øve på å ligge på hjul. Treneren skjønte raskt at dette ville bli en utfordring for meg og vi skulle prøve kun jeg og Mads. "Senk skuldrene, pust dypt og stol på meg", sa han. Problemet mitt er at jeg tør ikke... Jeg stoler ikke på den som ligger forann.

"Er den noen du kan stole på så er det værtfall meg, jeg er jo tidligere proffsyklist"

Ja han har forsåvidt rett i det og forsøkte et lite stykke, men jeg ble raskt liggende langt bak.

Jeg synes det gikk fryktelig tungt, og tråkket også nedover, mens de andre bare trillet avgårde. En rak sjekk av sykkelen viste at jeg syklet med bremsene på. Ikke spør meg hvordan, men noe lufting av noe hydrolikk greier som må fikses. Uansett lot jeg bare gruppa kjøre sitt løp og jeg fikk en egen tur i ro og mak innover i Sørkedalen. Jeg møtte etterhvert også en sti, trillet sykkelen et par hundre meter før det ble for mye for meg og jeg måtte bare snu.... Her trengs det øvelse, det er helt sikkert.

Onsdag var det enda en ny prøvelse på programmet. Svømming i Sognsvann. Jeg har svømt frem og tilbake til badebrygga og tenkte at denne distansen er fin å øve på "open water" svømming. Men jeg hadde avtalt med  T å svømme denne dagen og han ville det anderledes. Planen var nemlig å sette ut fra stranda og svømme t/r vannet. Har det klikka eller... Jeg kunne da ikke sette ut fra stranda med mål "in the middle of nowhere." En ting skal sies og det er at når man står i sørende

n av vannet så virker avstanden over til andre siden uendelig lang....

Puh, får bare henge på å se hvor lenge det holder. Vannet holdt kanskje 16 grader, og det er ganske behagelig faktisk når man kommer igang. Jeg dyppet hodet og begynte crawltakene.... Men hjelpes! Jeg så den ekle bunnen, det var mørkt og jeg får ikke puste. Det ble derfor mange stopp på svømmeturen nordover. Men det kommer seg litt etterhvert. Det er antagelig en kode jeg må knekke før det løsner. 

Jeg stresser, puster kun inn luft noe som resulterer i at jeg da får formye luft i lungene og blir helt kjørt. Ikke nok med det, så ble jeg fryktelig svimmel av å svømme langt. Men vi kom oss da til brygga på andre siden av vannet. Møtte også tre andre gærninger ute på svømmetur denne dagen. 

Etter en rask strekk på brygga var det tid for hjemturen. Like lang, men det gikk litt bedre.... Svømte litt lenger mellom hver pause, selv om det ikke ble mange svømmetakene hver gang... 

Og attpåtill  må man navigere. Jeg svømte med GPS klokke som viser at jeg har vært litt frem og tilbake. Den har hoppet litt frem og tilbake mellom punkter for avstanden ble litt lengre enn hva som var tilfellet, men helt rett svømmer jeg nå ikke.

Men det er en morsom form for trening, så jeg får bare øve mer. 





På søndag er det Hove triatlon; Snakk om å bli kastet rett ut til haiene........

Birkebeinerløpet 2013

Så stod jeg her nå da, til start i birkebeinerløpet 2013. Motivasjonen var ikke høy og det lover ikke bra for et så langt løp. Jeg har meldt meg på av helt feil grunn, nemlig at jeg skal ta trippelen. Hadde et hårete mål om merket, og hadde risset inn Tille sine passeringstider fra ifjor på armen. Litt hårete mål ift den løpeformen jeg er i om dagen, men jeg har nå ikke kjørt hele veien til Lillehammer for å ikke prøve værtfall. Som alltid før et birkebeiner løp sliter jeg med å sove. 3,5 timer ble det og jeg var noe ukonsentrert der jeg stod på start, men fordelen er at det da kan gå en liten faen i meg.
Fikk også beina tapet av ambulansepersonell på skistadion, så nå var det ingen faktorer utover egen form som skulle holde meg tilbake.

Løypa er også en løype som definitivt ikke passer meg. 7 km stigning rett fra start, sugende underlag, kupert og en krevende løype er ikke faktorer som passer meg. Starten i pulje 9 gikk. Dette er for de som skulle løpe under 1.48. Særs hårete for min del, men må være litt offensiv i puljevalget også.

Jeg havnet raskt langt bak i puljen, men fokuserte på å holde et jevnt tempo oppover.

Jeg bruker ofte tid på å løpe meg inn i et løp og håpet det skulle løsne på første drikkestasjon etter vel 3,8 km. Men det var ikke tegn forløsning. Føltes som jeg deltok i et motbakkeløp.....

Linda i hvit og Ingrid i oransj. Kvinner Elite på vei opp første kneik. Spreke tider på alle kjente idag!

Det gikk så tungt. Gikk i oppoverbakkene, men det gjorde også veldig mange andre. Det viste seg at det gikk minst like fort som å småtrippe oppover. Kilometertidene var skyhøye og jeg var allerede ved første passering Finnsveen langt bak skjema på armen.
Etter en slurk vann bar det inn i terrenget igjen. Ingen røtter, men masse steiner og sleip underlag. Skulle hatt terrengsko. Definitivt.

Merket står på spill, men hvor er villdyret? Våkn opp for svarte!!!! Slutt å gå!!!!!!

Mer bakker, ingen flyt. Tenk positiv, tenk positiv. Ikke drit deg ut! Impress! Kom igjen! Tankene surret i hodet.
15 km igjen til mål. Snart ferdig med oppoverbakkene. Kan jeg begynne å løpe snart kanskje?

Puh!Toppen er nådd, 12 km igjen. 

Enda ikke halvveis! Sliten. 

Se nå ja; flatt parti og løpebare stier. Endelig!

Fartsøkning! Yes det går, fikk litt fart på beina. "Fløy" et par kilometer. Fikk heng på Anne Grete fra løpegruppa et par km, men måtte fint takke for følge da tempo ble litt høyt.

Blackout!

Våknet på Kroken, der var merketidene hengt opp.
Funsjonær i veien. Flytt deg mann, jeg må se sekundering.
WHAT! 2 min forann merkekravet???
6 km igjen. HOLD ut jente, hold ut!
Feil valg av shorts, glir opp. Lårene gnisser. Gnagsår mellom beina. AU!

5 km igjen til mål..... Snubler mye. Fokus! Hold ut. Ikke langt igjen. Snubler igjen. Løft beina, løft beina. Ahhh.. nedoverbakker... Nei for bratt, hjelpes. Snubler. Er så mange som løper forbi. Hva har dere spist til frokost? Gi meg oppskriften.
3 km igjen. Endelig grusvei. Ferdig med terrenghelvete.

1 km igjen. Hold ut, det står om sekunder. What, bratt kneik her. Må gå.
Prøv og løp Kristin, gjør et siste forsøk. Nei det går ikke.
Hører lyden fra speaker.
"Heia Kristin, hold helt inn. "Linda heier. Nydusjet og ventet lenge. Super innsats!

Ikke så gæærnt alikevel. 

Ser merkekravet på tavla. 2.01.... JAAAAAA det går. 35 sek margin. Jeg klarte det.
Holdt ikke tidsmålet, men kom for merket og fikk det. Hadde ikke trua med det åpningstempo jeg hadde men det gikk. Fillern så tungt, men det gjelder å ikke miste trua.

Terreng - walk

No walk in the park - DEFINITIVT! Der stod jeg da, på Sognsvann klar for Salomon trail tour.
Stiløping er ikke min favoritt, og grovt terrengløp er definitivt ikke noe for meg, men med en mai som har fosvunnet i det blå, og birken om kun 4 dager og en litt smånærvøs meg for terreng måtte jeg nå øve på terrengløping, om ikke for effekten, men for psykens skyld. Bedre sent enn aldri.
Det var fellesstart og det begynte så fint. Grus og vi lå samlet tropp hele feltet. I vel 30 m. For da forsvant alle innover i skogen og der stod jeg egentlig med hatten  i lomma og så ikke noe form for vei fremover. Det var steiner, røtter, myr, gjørme, trær overalt. Hvor i alle dager skulle jeg plassere beina. Det ble museskritt og tripping og mer walking enn running. Og hver eneste rot trodde jeg var en huggorm, og det var ikke akkurat få av dem... Nei dette her var ikke noe for meg. Det ble rett og slett skikkelig terreng.
Jeg hadde sagt på forhånd at jeg skulle løpe to runder, men ved running 1 runde, var nok nok. Ikke var jeg sliten, ikke var jeg skitten jeg var bare frustrert over dette terrenget.

OBIK Salomon trail tour sponses av Salomon og det er muligheter for utlån av sko.
Jeg testet et par lette Salomon S-lab sense ultra sko. De var en drøm å ha på foten, de var superlette og ikke så altfor grove slik at i kombinasjon med grus som underlag var disse helt optimale. Og det var derfor idag ingen grunn til å klage på skottøyet. For det satt som smurt i terrenget. Det var heller det å få bena over,rundt, mellom, under og gjennom hindringene som ble min utfordring idag.

Jeg vurderer riktignok å gå til anskaffelse av Salomon skoene. Ikke fordi jeg skal løpe flere sånne terrengløp, men stier og litt mer løpbare veier er jeg mer imøtekommende mot. Skoene kjøpes på www.supersport.no

Men nå gjelder det å ikke miste motet. Birken er ikke sånn som dette, håper jeg. Og jeg kan ikke stille der til start med huet under armen. At Birken kommer alt for tidlig i år har jeg nevt mange ganger. Har ikke hatt tid til "å løpe meg inn" og birken blir årets første langtur. Gikk siste skitur helt i slutten av april, så løpeformen er ikke engang i anmars......
Så hvorfor stille til start? Nå bruker jeg alle de klassiske unnskyldningene fra en birkebeiner: "Ikke fått trent nok," "ikke vært ute på lange nok turer," "jobbet for mye". Så WHY? Jo jeg skal ha denne trippelen. Merket ryker nok, om ikke på løp, men hvertfall på sykkel, men trippelen kan jeg værtfall få med hjem til samlingen. Og det må skje i år. Neste år er det ikke tid. Og da kan jeg legge opp i birken sammenheng. (sier jeg nå værtfall.....)