torsdag 24. oktober 2013

Ufør


På mandag brakk jeg ankelen min. Den bare knakk liksom. Nå føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg er jo stort sett overstadig positiv, men nå er det litt tøft. Jeg må grave litt ekstra etter smilet…. Men heldigvis så gror jeg sammen og dette går seg til. Jeg er imponert over folk som klarer å leve en tilnærmet normal hverdag med et større handicap. Alt blir hassel liksom. Få på seg sko, lage mat, dusje, hente seg et glass vann….
Ikke har jeg noen til å hjelpe heller. Jeg går rundt hjemme med en sekk og en bukse med store lommer. Her putter jeg alt som skal fraktes rundt om i leiligheten (nå høres det ut som om at jeg bor i en fryktelig stor leilighet hvilket jeg faktisk ikke gjør) middagen puttes ned i små bokser, fraktes bort til stua, for så å bli dandert til å bli et fortreffelig middagsmåltid.
Også ble alt fraktet tilbake til oppvaskmaskinen i samme sekk… Og sånn går no dagan.


Men det som jeg har opplevd i min midlertidige periode som ufør er hvor egoistiske vi nordmenn er. Nå slår jeg kanskje alle under en kam, men etter tre dager på krykker har dette gjentatt seg HVER dag.
Jeg må humpe med avgårde fra leiligheten og ned til Majorstua-krysset for å ta buss til jobb. Bare dette er en kraftprøve i seg selv (Tro meg, 750 m og sikkert 1000 hump er ikke bare bare) Jeg kommer derfor gjennomsvett og ubersliten inn på bussen, i tillegg til at jeg har krykker, hinker, kan bare stå på et ben og ser generelt ganske skrall ut. Er det noen som reiser seg???? NEI!!!! Hva skjer med Oslo. Fullstappet morgenbuss, og der sitter unge og middelaldrene oppegående folk og gnur på plassen sin. Jeg får lyst til å gi de et realt slag med krykka.

Jeg er nødt til å BE om å få sitte…..Klarer ikke holde balansen idet bussen starter å kjøre og velter inn i en mann hvor det eneste han gjør er å rette meg opp. Er det jeg som er egoistisk som krever min plass? Jeg synes ikke det… Jeg er da ufør. Det blir nok bedre for min del neste uke da jeg antagelig også kan ha det andre beinet i bakken, men SKJERP dere FOLKENS! REIS dere for krykkeføre folk, og generelt uføre og eldre.

tirsdag 22. oktober 2013

Fra himmel til helvete

Sjelden har jeg vel vært nærmere himmelen...


Nærmere bestemt i Seiser Alm og Val Senales.
Team Skigo 2 var i år som ifjor på treningssamling. Denne gangen var det meldt drømmeforhold og masse snø på breen i Italia så da gikk turen til Val Senales fremfor Ramsau.
Men først et par dager barmarksamling i Seiser. Barmark sa du? Snøen lå også her.


Det ble alikevel et par rolige turer og en tøff rulleskiøkt fra nede i dalen på vel 1000 m og opp til hotellet på nesten 2000m.
Så bar turen videre til Val Senales. 30000m.o.h hadde nysnøen lagt seg i metervis og med sola i ryggen var det bare å nyte 5 km sløyfa som vi gikk runde på runde.




Ekstra inspirerende er det jo også å legge seg i ryggen på Teichmann, Angerer, Legkov og andre skistjerner.




Team Skigo 2 tøffer seg også i media. Det kan du lese om her.



Igår skulle jeg være med Arca friskere arbeidsplasser på bootcamp i Kollen. Etter 50 m løping smalt det i ankelen. En lett overtråkk, men jeg skjente straks at noe var galt. Det ble ambulanse (les pappa som alltid støtter opp når det skulle være noe) til legevakten og der ble det konstantert brudd........
Ergo, ikke langt mellom himmel og helvete på jord.





Nå blir det krykker i 6 uker. Det siste jeg sa før jeg gikk inn til røntgen var: "Er det brudd så skal jeg anskaffe meg en rulle"
Så da blir det det da........ Godt jeg ikke skadet viljen!

Dagens outfit



mandag 7. oktober 2013

Undercover - Royal Park Half Maraton


No words


Klare for start i "turistklassen"
Denne helgen dro jeg på SURPRISE besøk til P i London. Han ante ingen ting om at jeg kom, ei heller ikke at jeg hadde to startnummer til London Royal Park Half maraton med meg i baggasjen. Og sporty P tok imot dette på strak arm! Alt er takket være bonuspoengene til reisende uncle mac at jeg fikk kommet meg av gårde midt i disse høstferietider. Starnummerene var heller ikke altfor enkle å få tak i. Løpet var fulltegnet for lenge siden, det gikk ikke ann å overta startnummer fra andre og i det hele tatt. Jeg sendte dermed ut en mail til alle de internasjonale tupoeratørene som var listet på løpets hjemmeside og fikk napp hos et fransk selskap som hadde to billetter. Dessverre fikk vi ikke byttet navn, men det var for turen og løpets skyld at vi allikevel bet på. Og løypa var rett og slett fantastisk. Starten var i Hyde park. Null oppvarming før start, noe som allerede der er langt utenforkomfortsonen til P, og med start i turistklassen skulle vi ta dette som en tur. Startskuddet gikk kl. 09.00 sharp, men der vi stod var det ikke antydning til bevegelse. 17 minutter over ni, så vi endelig startseglet og kunne starte klokka. Det var bare å begynne med slalomløpingen. Jeg vinket av gårde P og ønsket han god tur! Vi skulle ikke løpe mer enn 1 mile før vi passerte første store serverdighet, Buckingham palace. Det var nå mennesker overalt langs løypa og i løypa var det alle mulige former og figurer. Jeg løp forbi ekorn, folk som løp inni et bur, superman og you name it. Men dagen var tung, det kjente jeg tidlig. Men med denne stemningen og utsikten var det bare å nyte. Jeg ble mer en løpende fotograf enn en løper i dag. Og plutselig så vi Big Ben og Houses of Parliament forann oss… Jeg var helt i ekstase og nøt hvert sekund. Vi skulle nå litt oppover østover langs Themsen for så å snu og løpe tilbake igjen mot Big Ben. Jeg løp oppå midtrabatten for å få en flyt blant horder av mennesker. Og det var det også en annen nordmann som hadde valgt å gjøre, for imot meg kom P i godt driv! Det ble en high five før fortsatte videre. Løypa gikk så en sløyfe opp til Trafalguar Square, så gjennom en slags bue for så å løpe hele avenyen, mer rød asfalt, oppover mot Buckingham Palace igjen.
Når miles blir til smiles, med Buckingham Palace in front


Derfra bar det opp gjen til Hyde park og passering halvveis. Jeg begynte nå å konsentrere meg om antall miles vs. Antall kilometer. Det virket liksom litt kortere. De neste 10,5 km ble løpt i Hyde park. Løypa snirklet seg opp og ned, og jeg mistet helt retningssansen. En ting som er sikkert er at Hyde park virker mye større enn den er. Siste 3 km var det bom stop. Beina var så stive. Passering 12 miles, kun 1 miles igjen til mål, og nå virket ikke denne miles tellingen så lur lenger. Fortsatt 1,7 km igjen av løpet. Og attpåtil pga all slalomløpingen så viste løypa 21,5 km for både meg og P. Det å få løpe i så en så fin trase, blant så mye historie og serverdigheter som man kjenner var stor stas. Gratulerer til de to franske mennene som vi løp i navnet til. Lionel må være i ekstase av å få en tid på 1.19 tallet. Ludovica derimot er kanskje ikke like happy med 1.53, men da får han jaggu stille opp selv J




P før mål


Den løpende fotograf. Mye å holde styr på - vannflaske, kamera og musikk.


BP i det fjerne.......