Løypeprofilen så heller ikke så gæærn ut, og været var meldt fint.
Oppladningen mot skirenn i april er for min del noe vanskelig, da sesongen så og si er over. Men gå skulle jeg og gjorde en siste innsats med skiprepp. Sesongens nest siste tur i smøreboden.
Oppladningen og logistikken før rennet var smertefritt.
Venabu høyfjellshotell - som minte mer om en leirskole der leirskolebarna var byttet ut med skimosjonister, ble tilholdssted på vidda dagen før dagen.
Løypeprofilen til Troll ski ser veldig snill ut, men det er langt ifra den fulle sannhet.
Første 20 km går det slakt oppover, neste umerkbart. Kilometertidene fløy avgårde. Flotte løyper, panserspor, hvite vidder så langt man ser og sola i ansiktet. Kan det bli bedre?
Jeg gikk sammen med Marianne og vi gikk og slarva og koste oss.... Vi så på oss selv som evighetsmaskiner og mente vi bare kunne gå og gå og gå og gå.
Neste 10 km gikk i rakettfart. 35 minutter på mila var for godt til å være sant. Og deretter ny mil i fint driv. Når man skal gå så langt telles ikke kilometerne slik som på "vanlige" renn, men man teller istedet antall mil. På drikkestasjonene var folk hyggelige, og det var aldri noe kjas og mas underveis. Det var en fryd og gå idag....
Men så ved 60 km. Der var det en vegg.... Opp til passering "Kneiken" (veldig passende navn på en bakke) Det var bom stans. Helt ferdig, hadde jeg åpnet for hardt? Det ble værtfall en 6 km stigning som ble veldig tung. Men heldigvis ventet cola og banan på toppen, som heldigvis gav meg litt energi tilbake. Men det var nå alt virkelig begynte. I bakkene opp til Pellestova måtte jeg takke Marianne for følge å bare fokusere på å sette skiene paralelt forann meg. Det gikk ikke mer, og jeg var lei og kjempet mot å i det hele tatt komme fremover.
Ved passering Pelle ville jeg bare ta av skiene og ta en rast på hotellet.... Jeg sa til funksjonærene at "nå gidder jeg ikke mer" de lo, gav meg litt trøst og motivasjon samt saft og utrolig nok kom jeg meg avgårde. 14 km igjen nå. Milene jeg talte tidligere på dagen var for en tid tilbake blitt til 5-km'ere. Stakemuskulaturen og armene mine var helt kjørt men jeg beit tenna sammen. Så - dagens siste skilt. 5 km til Sjusjøen. Men dette var definitivt dagens tøffeste kilometere. Vi skulle over tre "hauger" og terrenget var kupert. Forferdelig urettferdig å legge kneikene til slutten da man er helt ute å kjøre.
Men så tilslutt - 95000 stavtak senere så jeg den røde målbuen fremme ved Sjusjøen! Finally!
Verdens lengste skirenn(?) fullført. Et fantastisk renn, men laaaaangt!
Sammenlignet med Grenaderen likte jeg nok Grenaderen litt bedre. I troll så får man ingenting gratis da det er minimalt med utforkjøringer. Men det skal sies at føret var tungt idag. Vinnertiden i år, satt av Kjetil Dammen fra TUB var langt unna noen løyperekord og flere jeg snakket med hadde brukt 45-60 mi saktere tid enn tidligere år. Jeg tikket inn på 3 sekunders margin mot Grenadertiden. Hadde dog håpet på en tid noe bedre enn grenaderen, men med sprekk og føre så er det nok ikke så galt.
Skiene mine var det også denne gang ikke noe å si på... Takk igjen til Bloom for perfekte glidet og smurte ski.
Nå er det restitusjon som gjelder. Jeg skal idag pleie både kropp og et morsomt lue og brilleskille etter vel 8 timer med solen stekende i ansiktet.
