Fyken.......

Skisesongen har vært miserabel og det hele toppet seg med Vasaloppet...kommer tilbake til dette, men jeg utlyser nå stilling som støtteapparat da nåværende ansatt (meg selv) har sparken!!!! 

Vinteren startet noe trøblete med ankelbrudd. Og deretter ferie i Karibien bidro til sesongdebut først i januar. Det var derfor jeg med stor iver var klar for årets sesong.

Men når jeg kom igang kan sesongen oppsummeres følgende;

S M Ø R E B O M

Trysil Knut rennet; Helt ok. Men mangler endel. Dårlige ski.

OBIK x4. Katastofalt. 

HK marsjen; -worst day i skisporet ever. Null feste, null guts, no glory!

Montebellorennet; fremgang og gir et håp om at jeg er i rute. Rubbeski og en fantastisk glid. Feste ikke like bra.

Tjej-vasan; fantastisk fint renn, fartsrekord (under 2t på 3 mil) lekende lett!! Men liten ripe i lakken til smører Bloom. Null feste, Igjen!

Vasaloppet; Årets mål! Perfekt oppladning og alt lå til rette for en nyyydelig dag. Stressende før start ift valg av ski. 0 føre, og valg mellom klister med dekning eller rubb.

Da det snødde før start og nysnø natt til søndag ble allikevel valget enkelt og støtteapparatet valgte ut rubb.

Kl 08.00 gikk starten og det "sjarmerende Vasaloppskaoset" lot ikke vente lenge på seg. 52 spor i bredden, som etter 200m skulle snevres ned til 12 spor, 15 500 løpere. Det sier seg selv. KAOS. 

Men jeg tok det med ro og på toppen av den velkjente bakken kunne jeg begynne å jobbe... Og det gikk så bra! Yess! Jeg hadde flyten. Det begynte å snø, men jeg hadde jo tatt valget om rubb, var aldri i tvil om dette var det rette valget.

Feste hadde jeg ikke, men det hadde ingen rundt meg heller. Idag tror jeg feste var et vanskelig case.

Det var folk overalt der jeg gikk. Ingen struktur på linjene, null spor, kun et hardt dekke som førte meg ut i spagat et hav av ganger.... Jeg glapp og glapp, men da var det bare å stake. Det gikk så bra så jeg så ikke dette som problematisk. Kilometerene bare suste avgårde.

Men så, 30km, hva skjedde nå. Det var som et bombenedslag i leggen. Den pakket seg og ble steinhard. Var det fordi det glapp så mye oppover? Slingrete spor? Noe alvorlig galt var det.  Jeg staket meg til Evertsberg(48km) men jeg klarte ikke ha mer enn 10-20% belastning på beinet og jeg prøvde hva jeg kunne å bite tenna sammen. Dette hadde nok tæret på alt som var for sjanglende kom jeg inn på drikkestasjonen og ble hentet inn av en lege. Der lå jeg så på sykestua og fikk hvertfall se innspurten til eliten. Etter å ha redegjort for meg selv, fått saltvannstabletter og massasje, toppet det hele seg med at massasjedsmen bestemte seg for å prøve litt healing også..... Men da var det nok. Snåsa-mann evner på en mora-nisse hadde jeg liten tro på. Nå skulle jeg bare fortsette til Mora. Hadde jo de siste 30 km fra Tjej Vasan så friskt i minne.... Barneskirenn!

Men det ville seg ikke. Jeg klarte ikke legge tyngde på foten. Nederlaget var et faktum......

DNF i Vasaloppet. 

Det var med senket hodet jeg listet meg ombord på looserbussen som fraktet brutte løpere til mål.

Det er så bittert. Jeg fullfører ALLTID. 

Og jeg som hadde håpet på en liten opptur i en trøblete sesong. Skiene har og vært avgjørende. Elendig arbeid har blitt utført i bua i år. Derfor gis nå sjefsmører Bloom sparken og en meget ettertraktet stilling er nå åpen på markedet.

Hodelyktrennet - Eksotisk

Et mer eksotisk skirenn enn gårsdagens hodelyktrenn i de dype skogene i Nannestad skal man lete lenge etter.
Rett fra eksotiske Karibien til EKSOTISKE Nannestad. Flaks for meg at OBIK nå har blitt avlyst i to uker, for da slår desperasjonen til og man finner ymse skirenn i de dype skogger. Men det skulle så vise seg at dette ikke bare var et ymse skirenn.
I tett snødrev ble det en lang utfart fra Oslo, men med knappest mulig margin til start, dvs akkurat i tide til starter skøt avgårde vel 300 utøvere, med ladet hodelykt, overtrekksjakka fortsatt på, grusskia fra 2000 og ymse smurning fra 0-føret på Beitostølen i jula (i dag var det -7 !!!) var det nå klart for å bare nyte de neste to timene. Startområdet lyste opp av flere tusentalls lumen. Er sikker på at om det bor noen på månen så kunne de se alle lysene som lyste opp Nordåsen skistadion denne onsdagskvelden.

Først skulle vi gå en sløyfe i lysløypa, før det bar inn i mørket. Med min form som den er nå, sa det bare SVOSJ også var alle borte og jeg var overlatt til meg selv. Meg og mørket. Egentlig en fin luksus og et fint avbrekk fra den travle hverdagen.
Jeg la meg på en grei flyt og ble holdene sånn helt til mål. Staking ble det heller lite av og tungt både oppover og nedover, så det er helt sikkert at ting må gjøres formmessig, men dette ble en ikke så gal gjennomkjøring alikevel.

Hvem skulle trodd at det hadde vært snømangel på Østlandet. I mørket virket det værtfall som om at det var metervis med snø, og det store snøfallet denne kvelden la seg fint over sporene og jeg ble pent nødt til å måke min egen vei.
På trærne lå snøen tungt (igjen mulig mørket spilte meg et lite puss) og det var nesten så man eide skogen. Fra tid til annen kunne jeg også skimte en og annen hodelykt som lyste opp stien langt der fremme. #EKSOTISK

Akkurat så lokalt og akkurat så jovialt som jeg liker det. Hodelyktrennet seiler opp som en sterk kandidat til listen over flotte skirenn!

Det ble t.o.m premie. Sjelden kost for en som meg. Og da speaker glemte å rope opp 3. plassen var det nesten som å ta julaften fra barna… Men jeg fikk med meg premien til slutt. :)

Jul sa du?

Etter en fraværende senhøst har jeg nå karret meg tilbake.... Foten er grodd tilbake på plass, jeg har svømt mine utallige meter i bassenget, men jeg står alikevel bokstavelig talt tilbake på bar bakke. 

Idag er det julaften, og jeg befinner meg på en Karibisk øy. Hva ønsker jeg meg til jul? Form, please! 

Eneste form for aktivitet som lar seg gjøre her er å svømme t/r bøya.... Noe jeg vet å gjøre. Trodde kanskje jogging skulle gå, men med kun motorveier, gale bilister, kriminalitet langs veien frister ikke dette. Dessuten; min joggepartner, min bror, har enda ikke fått baggasjen sin og går pt ikledd min andre bror, den seilende, sine Jack Daniels singleter og har ingen form for joggesko tilgjengelig. 

Julaften feires på stranda. Og det nærmeste vi kommer svor på ribba i år er min mørke rosa rygg som jeg nå pleier med faktor 50 for å unngå enda mer forbrenning.

Jeg fortsetter formnedtrappingen her på denne øya en uke til. Sammen med det karibiske folk som definitivt vet å ta livet med ro! 

God jul alle!

Ufør

På mandag brakk jeg ankelen min. Den bare knakk liksom. Nå føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg er jo stort sett overstadig positiv, men nå er det litt tøft. Jeg må grave litt ekstra etter smilet…. Men heldigvis så gror jeg sammen og dette går seg til. Jeg er imponert over folk som klarer å leve en tilnærmet normal hverdag med et større handicap. Alt blir hassel liksom. Få på seg sko, lage mat, dusje, hente seg et glass vann….
Ikke har jeg noen til å hjelpe heller. Jeg går rundt hjemme med en sekk og en bukse med store lommer. Her putter jeg alt som skal fraktes rundt om i leiligheten (nå høres det ut som om at jeg bor i en fryktelig stor leilighet hvilket jeg faktisk ikke gjør) middagen puttes ned i små bokser, fraktes bort til stua, for så å bli dandert til å bli et fortreffelig middagsmåltid.
Også ble alt fraktet tilbake til oppvaskmaskinen i samme sekk… Og sånn går no dagan.


Men det som jeg har opplevd i min midlertidige periode som ufør er hvor egoistiske vi nordmenn er. Nå slår jeg kanskje alle under en kam, men etter tre dager på krykker har dette gjentatt seg HVER dag.
Jeg må humpe med avgårde fra leiligheten og ned til Majorstua-krysset for å ta buss til jobb. Bare dette er en kraftprøve i seg selv (Tro meg, 750 m og sikkert 1000 hump er ikke bare bare) Jeg kommer derfor gjennomsvett og ubersliten inn på bussen, i tillegg til at jeg har krykker, hinker, kan bare stå på et ben og ser generelt ganske skrall ut. Er det noen som reiser seg???? NEI!!!! Hva skjer med Oslo. Fullstappet morgenbuss, og der sitter unge og middelaldrene oppegående folk og gnur på plassen sin. Jeg får lyst til å gi de et realt slag med krykka.

Jeg er nødt til å BE om å få sitte…..Klarer ikke holde balansen idet bussen starter å kjøre og velter inn i en mann hvor det eneste han gjør er å rette meg opp. Er det jeg som er egoistisk som krever min plass? Jeg synes ikke det… Jeg er da ufør. Det blir nok bedre for min del neste uke da jeg antagelig også kan ha det andre beinet i bakken, men SKJERP dere FOLKENS! REIS dere for krykkeføre folk, og generelt uføre og eldre.

Fra himmel til helvete

Sjelden har jeg vel vært nærmere himmelen...

Nærmere bestemt i Seiser Alm og Val Senales.
Team Skigo 2 var i år som ifjor på treningssamling. Denne gangen var det meldt drømmeforhold og masse snø på breen i Italia så da gikk turen til Val Senales fremfor Ramsau.
Men først et par dager barmarksamling i Seiser. Barmark sa du? Snøen lå også her.

Det ble alikevel et par rolige turer og en tøff rulleskiøkt fra nede i dalen på vel 1000 m og opp til hotellet på nesten 2000m.
Så bar turen videre til Val Senales. 30000m.o.h hadde nysnøen lagt seg i metervis og med sola i ryggen var det bare å nyte 5 km sløyfa som vi gikk runde på runde.

Ekstra inspirerende er det jo også å legge seg i ryggen på Teichmann, Angerer, Legkov og andre skistjerner.

Team Skigo 2 tøffer seg også i media. Det kan du lese om her.



Igår skulle jeg være med Arca friskere arbeidsplasser på bootcamp i Kollen. Etter 50 m løping smalt det i ankelen. En lett overtråkk, men jeg skjente straks at noe var galt. Det ble ambulanse (les pappa som alltid støtter opp når det skulle være noe) til legevakten og der ble det konstantert brudd........
Ergo, ikke langt mellom himmel og helvete på jord.

Nå blir det krykker i 6 uker. Det siste jeg sa før jeg gikk inn til røntgen var: "Er det brudd så skal jeg anskaffe meg en rulle"
Så da blir det det da........ Godt jeg ikke skadet viljen!

Dagens outfit

Undercover - Royal Park Half Maraton

No words

Klare for start i "turistklassen"

Denne helgen dro jeg på SURPRISE besøk til P i London. Han ante ingen ting om at jeg kom, ei heller ikke at jeg hadde to startnummer til London Royal Park Half maraton med meg i baggasjen. Og sporty P tok imot dette på strak arm! Alt er takket være bonuspoengene til reisende uncle mac at jeg fikk kommet meg av gårde midt i disse høstferietider. Starnummerene var heller ikke altfor enkle å få tak i. Løpet var fulltegnet for lenge siden, det gikk ikke ann å overta startnummer fra andre og i det hele tatt. Jeg sendte dermed ut en mail til alle de internasjonale tupoeratørene som var listet på løpets hjemmeside og fikk napp hos et fransk selskap som hadde to billetter. Dessverre fikk vi ikke byttet navn, men det var for turen og løpets skyld at vi allikevel bet på. Og løypa var rett og slett fantastisk. Starten var i Hyde park. Null oppvarming før start, noe som allerede der er langt utenforkomfortsonen til P, og med start i turistklassen skulle vi ta dette som en tur. Startskuddet gikk kl. 09.00 sharp, men der vi stod var det ikke antydning til bevegelse. 17 minutter over ni, så vi endelig startseglet og kunne starte klokka. Det var bare å begynne med slalomløpingen. Jeg vinket av gårde P og ønsket han god tur! Vi skulle ikke løpe mer enn 1 mile før vi passerte første store serverdighet, Buckingham palace. Det var nå mennesker overalt langs løypa og i løypa var det alle mulige former og figurer. Jeg løp forbi ekorn, folk som løp inni et bur, superman og you name it. Men dagen var tung, det kjente jeg tidlig. Men med denne stemningen og utsikten var det bare å nyte. Jeg ble mer en løpende fotograf enn en løper i dag. Og plutselig så vi Big Ben og Houses of Parliament forann oss… Jeg var helt i ekstase og nøt hvert sekund. Vi skulle nå litt oppover østover langs Themsen for så å snu og løpe tilbake igjen mot Big Ben. Jeg løp oppå midtrabatten for å få en flyt blant horder av mennesker. Og det var det også en annen nordmann som hadde valgt å gjøre, for imot meg kom P i godt driv! Det ble en high five før fortsatte videre. Løypa gikk så en sløyfe opp til Trafalguar Square, så gjennom en slags bue for så å løpe hele avenyen, mer rød asfalt, oppover mot Buckingham Palace igjen.

Når miles blir til smiles, med Buckingham Palace in front

Derfra bar det opp gjen til Hyde park og passering halvveis. Jeg begynte nå å konsentrere meg om antall miles vs. Antall kilometer. Det virket liksom litt kortere. De neste 10,5 km ble løpt i Hyde park. Løypa snirklet seg opp og ned, og jeg mistet helt retningssansen. En ting som er sikkert er at Hyde park virker mye større enn den er. Siste 3 km var det bom stop. Beina var så stive. Passering 12 miles, kun 1 miles igjen til mål, og nå virket ikke denne miles tellingen så lur lenger. Fortsatt 1,7 km igjen av løpet. Og attpåtil pga all slalomløpingen så viste løypa 21,5 km for både meg og P. Det å få løpe i så en så fin trase, blant så mye historie og serverdigheter som man kjenner var stor stas. Gratulerer til de to franske mennene som vi løp i navnet til. Lionel må være i ekstase av å få en tid på 1.19 tallet. Ludovica derimot er kanskje ikke like happy med 1.53, men da får han jaggu stille opp selv J

P før mål

Den løpende fotograf. Mye å holde styr på - vannflaske, kamera og musikk.

BP i det fjerne.......

Nå er det nok

Oslo halvmaraton, nå skulle det skje. Jeg skulle langt ned mot 1.45. Med fjorårets tider på et armbånd på armen var jeg klar.....målet og planen var lagt, nå var det bare å naile det. Men det eneste positive med selve løpet var positiv splitt! Og det er jo ikke nødvendigvis så positivt. 

Hva har skjedd i 2013 liksom?

Det gikk fint de første 13 km, men to monsterbakker senere og det ble total kollaps. Lite hjalp det da med alle kjentfolk som heiet, men tusen takk alikevel! Det motiverer, men bena hører alikevel ikke på toppen. Siste monsterbakke opp til Stortinget var det helt mørkt. Prøvde å tenke tilbake til 2012 da jeg regelrett fløy opp her....

Nå er det derfor tid for en skikkelig time out og gå i det dype for å finne ut hva som gikk "galt". Var det målet som var for hårete eller var det meg som øver og øver uten at det helt vil seg. 

Jeg skal konsertene en liten stund nå.

Nå skal jeg finne meg sjæl! 

Men jeg melder meg på i 2014!

Hastalavista