Tre skritt til høyre - Holmenkollmarsjen 2013

Holmenkollmarsjen visste jeg skulle bli en prøvelse. Den er lang og tøff, men alt lå til rette for at det skulle bli en fin tur gjennom Nordmarka. Og forhåpentligvis skulle jeg finne igjen litt av treningsgleden også!

Jeg har sagt at 2013 ikke helt har vært mitt "ski-år" dvs jeg har ikke fått til den spruten jeg hadde ifjor. Jeg aner ikke helt hvorfor, og har ingen analyser som forklarer dette. Men nå skulle jeg prøve å gå med musikk, så langt i år har jeg gått uten og ifjor kunne jeg ikke være foruten. Kanskje dette ville hjelpe, på psyken om ikke annet.

Ved start Sørkedalen var det kaldere enn i frysern. Meldingene kom om - 19 grader, og mitt smørometer viste -17,2. Med andre ord grisekaldt.

Men starten gikk og det var kun en flaggdress og super som skulle holde meg varm de neste 54 km. Klok av skade fra sist renn i over 15 kuldegrader hadde jeg nå overtrekk på beina. Det fikk kompensere for manglende hummerhansker idag. Varmen i kroppen steg betraktelig etterhvert som vi kom igang, og musikken på øret må jeg si hjalp meg litt oppover i lia.... Toner som 

Tonight is the night, the time of our lives

The hard work is over, we in this together
Party on the highway, to the end of Norway

runget ut av høretelefonene, og dette var en fin beskrivelse på dagen idag. Følte meg tidvis lett og fin oppover highwayen til Heggelivannet og viste jeg måtte holde igjen. Dessverre ble jeg liggende i det midterste av de tre filene og ble liggende bak en mann som brukte midtre fil som krabbefeltet. Farten var en anelse for treg, men det var ikke så lett å komme forbi ei heller sporskifte så jeg ble bare liggende i dragsuget og heller spare litt krefter. På toppen ved demningen var alikevel tiden i underkant av 2 min raskere enn fjoråret. Men toppen er fremdeles ikke nådd, og det gjenstår noe småstigning før de fine stakepartiene over Heggelivann, Skamrek og til Storflåtan. Her var det "mitt parti" og jeg kunne suse forbi flere som hadde tatt meg oppover bakken. Det var dog litt løst snø for trinsene og stavene hadde en lei tendens til å falle litt igjennom, så fikk ikke utnyttet stakingen helt optimalt.

Ny passeringstid; 2min.40sek forann fjorårets tid. Jeg var i rute. Musikken på øra fortsatte; nå med "Fest på Smestad vest" der Madcon runget ut: Tre skritt til høyre - tre skritt til venstre... Og det var denne følelsen jeg hadde nå. Ingen tilbakeskritt, ingen supre fremskritt, men hvertfall "tre skritt til høyre" sammenlignet med fjoråret.

Og neimen fant jeg ikke igjen litt av skigleden langt inne i Nordmarka. Her har den ligget i lang tid i kulda, og jeg plukket den opp og tok den med videre. Og i takt med solen tinte også skigleden opp. Nå var det igjen flott å gå på ski.

30 km ble passert 3min 30sek forann fjorårets tid. Men nå begynte jeg å telle kilometre, og kneikene opp ved Langlia var tunge. Men dagens perfekte forhold i marka veide opp for alle mine negative tanker. 

Drikkestasjonene var eksemplariske. De kommer tett, og skulle nesten tro at de som står der har fått "utdannelse i langing" Dette var helt topp. Det var også godt merket med "6km til neste drikkestasjon på Fyllingen" etc. 

Ved passering Fyllingen kommer 25 km traseen inn på HKmarsjen. Her var det litt mye mennesker som skulle forsere vannet og alle 5 sporene var tettpakket. Dessverre var det ikke noe highway felt bortover vannet, og jeg ble gående i venstre felt som er ment for de raske og måtte skrike "høyre høyre"

Jeg er ikke så glad i denne typen kultur, men jeg var nødt for å komme meg fremover. Og fremgangen over Fyllingen gav motivasjon. Føltes som jeg staket forbi maaange... 

Neste mål var nå drikkestasjonen til UB ved Kobberhaughytta. Herfra og inn er det ca. 11 km. Men opp dit er den noen saftige fiskebensbakker, og nå var vi mange ute i løypa og det var bare å holde sin plass oppover bakkene for å unngå at personen bak tråkket på staver etc. 

På kobberhaugen stod Rune og ønsket velkommen med brownie, Seigmenn og cola. Akkurat hva jeg trengte for å karre meg til mål. Etter passering Tryvannstårnet var det nå kun 6 små kilometer igjen til mål. Jeg holdt følge med ei fra jobben og vi bestemte oss nå for å kjøre på så ville vi klare 4.30.

MEN så i en nedoverbakke ca. 4,5 km før mål kom det en dame som ikke klarte svingen - kjørte inn i meg og staven knakk..... FXXXXX jeg ble så rasende og sinna på damen. Hun a imidlertid jeg kunne ta nummeret og kjøpe en ny stav, men det var NÅ jeg trengte en stav. Heldigvis var det kun de nederste 20 cm som var brukket og jeg gikk videre med staven som støtte. Jeg fikk også sagt unnskyd til damen for at jeg ble så sint, men øyeblikket fanget... Jeg forklarte og at jeg ikke skulle ha en ny stav. Stavbrekk er en del av gamet....Hun skjønte godt min frustrasjon.

Hvor var du da Bloom brakk staven?

Jeg tapte ikke nevneverdig på dette da stakepartiene nå var over og det var bare å forsere de siste kneikene, nyte fantastiske løyper i VM-løypene, karre seg opp Hellnerbakken og stake(med en stav) inn til mål. 

Holmenkollmarsjen er tøff, det er ingenting å si på det, men 9. februar 2013 var en optimal og småkald skidag i marka og perfekt vær og fint føre gjorde dette til en strålende dag!

Vel organisert og tusen takk til Skiforeningen for arrangementet og for ellers alle løypene i marka.