#Langrennshelg

#Langhelg
#Teambuilding
#Østby
#Trysilskimaratontraseen
#Trysil/Fageråsen
#Tilbringerløyper
#Dansker
#Afterski
#Birkensamling
@Linda@Jill@Marianne
#Skramstad
#Dambua
#Team Aker vs Team Skigo
#Midtfjellet
#Vind
#Storm
#Tatt av vinden bokstavelig talt
#Klister med dekning
#Granbarisporet
#100km
#Birkenisikte
#Klar?

Fantastiske forhold i Østby - Traseen til Trysil skimaraton. Stor kontrast til Fageråsen på Trysilfjellet som var lite egnet for langrenn.

Nydelig ettermiddag i birken-traseen. Skramstad - Dambua

Skramstad - Kvarstad. Synd bilde ikke viser vindkastene over Raufjellet. 40 m/s i kastene.

Dagen etter "stormen". Starten av birkebeinertraseen var ruskete.

@Jill på Tingstadjordet. Granbar i klisteret!

Grenaderen 2013 - et voksenskirenn

Grenaderen er definitivt ikke et barneskirenn.

Jeg ankom start og fikk akkurat tatt på stavene før startskuddet gikk. Det var mye kaving og museskritt i starten, men jeg hadde jo satt av hele dagen for dette rennet så jeg hadde ikke dårlig tid i det hele tatt.
Jeg hadde stor respekt for hva det var jeg nå hadde begitt meg ut på og hadde ingen anelse om hvordan dette ville ende. Jeg møtte startnummer 1331 ved start og han møtte jeg også igår ved startnummerhenting. En fantastisk hyggelig mann, som også kjente løypa og som det viste seg at jeg skulle få følge med gjennom dagen (Fjellvettregel nr 5; lytt til erfarne) . Til Kikut gikk det rasende fort. Eller alt er relativt, men jeg følte jeg var på Kikut på null komma niks. Jeg fikk en fin rygg med XXL sekk som jeg festet blikket til og staket bak denne mannen. Jeg passerte også 1331, han advarte meg om at det var langt igjen, men akkurat da hadde jeg så fin flyt.

Fra Kikut til Storflåtan var det værre. Mange fiskebensbakker og tøffe stigninger. Men jeg koste meg ute idag. Vi var også tidvis i HK-marsjen traseen (motsatt vei) og jeg kjente meg igjen i landskapet.
På Storflåtan var det drikkestasjon nr 2 og jeg hadde fått tydelig beskjed i forkant av løpet om at jeg måtte spise. Jeg klarte å dytte ned en brødskive med skinkeost etter litt iherdig innsats. Jeg også skryt av flere for stakingen min og at jeg hadde kraft i frasparket bortover flatene. Dette var hyggelig, og flere positive tanker og motivasjon kom i hodet mitt. Jeg skapte god stemning i løypa og hilste på alle som passerte eller som jeg passerte på min vei. Møtte også på en skikkelig traver som var på vei mot sin Grenader nummer 28.


Jeg fortsatte videre på turen min, og mellom Storflåtan og Løvlia var det en jevn stigning hele veien. Jeg klarte å fokusere på å gå teknisk på ski (vel alt er igjen relativt, men jeg begynte ikke med labbingen min som jeg kan ha en tendens til) og vips så var vi på Løvlia, vel 43 km gått løp.
Jeg møtte igjen startnummer 1331 og vi slo av en prat oppover i bakkene. Han hadde ikke helt dagen og vurderte å stå av ved Løvlia.
Fra Løvlia til Kleivstua synes jeg det var tøft. Nedoverbakkene gikk sakte, og jeg var svært pinglete. De var krappe, svingete og oppkjørte. Jeg var redd for fall for å bli stiv, og for stavbrekk så jeg tod det særdeles med ro. Vurderte t.o.m å ta av skiene i et par av nedoverbakkene. Like før Kleivstua inntok jeg medbrakt lunch fra rumpetaska, en halv skive nuggi, litt for sterk blandet soldbærsaft og en winforce bar. Dette hjalp meg værtfall til å komme meg til Kleivstua. Skrev også en rapport melding til Alex om hvor jeg var, da hun skulle stå support i mål. Dessverre var det ikke dekning, så måtte vente til Kleivstua for å få sendt meldingen. Ved ankomst Kleivstua begynte litt av piffen å gå ut av meg. Men her var det en provisorisk Skigo stand hvor jeg fikk utdelt en ny winforce gel fra en trivelig mann som piffet meg opp litt. Han sendte også rapportmeldingen til Alex for meg, så hun fikk en statusoppdatering. (Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går)
Mellom Kleivstua og Sollihøgda fikk jeg en ny fin rygg å henge på. Her er det litt småkupert og jeg fikk heng på en dame som hadde fin flyt. Og så var vi plutselig på Sollihøgda. Jeg synes dagen hadde gått fantastisk bra, og ved passering Løvlia på 3.40 skjønte jeg at dette var jo veldig bra, og definitivt ikke noe tur-tempo, så der bestemte jeg meg for å holde trykket oppe så langt det måtte gå.
Ved Sollihøgda fikk vi cola og vaffel. Det var helt himmelsk. Jeg sørget for å spre liv på drikkestasjonen da jeg lirte av meg at nå var det kun en rask sprint igjen til mål.
Jeg hadde hørt at da man kommer til Sollihøgda så er det definitivt ikke bare å cruise inn, men det må fortsette å jobbes. Men nå var vi snart fremme og jeg synes jeg fortsatt klarte å holde trykke oppe, og på flatene klarte jeg fortsatt å stake! Da vi nærmet oss Asker kom vi igjen inn på en ny kjent trasee - Vestergyllen. Her hadde jeg litt dårlige minner fra tidligere i år, og mistet litt av piffen i de slake seige bakkene her. Men så kom 1331 bakfra og smilte fra øre til øre. Herlig sa jeg, han hadde ikke stått av ved Løvlia! Men jeg klarte ikke henge og så han sige fra. Jeg var nå sliten og det var ca. 15 km igjen.
Tok en slurk av saften, og tenkte på Alex. Jeg hadde jo passert Solli før planlagt og estimert sluttid på 9 timer, og det ante meg at hun kom til å stå på Solli. Så jeg tok en telefon for å fortelle at jeg hadde passert Solli for lengst å at det gikk i rasende tempo mot mål! Og jeg hadde rett... Hun stod på Solli og ventet hun! Med ropert :)
Men nå var det bare å holde koken å komme seg til mål. Jeg gikk tidvis alene mellom 80 - 83 km. Musikken på øret runget fortsatt og jeg var nok ikke helt ved mine fulle fem da jeg, sammen med Justin Bieber på øret, begynte å synge av full hals... (Fjellvettregel nr 7: Gå ikke alene)
Siste 6-7 km gikk fint, men siste bakken opp til mål var seig. Men stolt som en hane kom jeg i mål. Fullført Grenaderen, 90 km på ski!

Det var så langt, men jeg hadde en så fantastisk dag. Forventninger, press for prestasjoner var lagt igjen hjemme og dette var tydelig oppskriften. Løypa er tøff og kupert. Ingen jevne kilometer tider, da det er mye opp og ned. Det må jobbes hele veien, fysisk og psykisk.
Jeg må også få rette en stor tak til min supersmører - meg selv, for fantastiske ski. Måtte aldri smøre om og de holdt seg fine nesten helt til mål (89 av 90 km).

Alex stod selvfølgelig i mål, og pushet meg inn så jeg fikk til en fin sluttspurt (Fjellvettregel nr 9: Spar på kreftene) Guidet en fortomlet meg gjennom garderober, skiftesone, premiebord etc og kjørte hjem. Der fikk jeg også låne SPA avdelingen i huset, så det ble en perfekt avslutning på en fantastisk dag.

Når jeg ser tilbake på dette er jeg glad for alle langturene jeg har lagt ned tidlig i vinter. Disse har hjulpet til en dag som dette. (Fjellvettregel nummer 1: Legg ikke ut på langtur uten trening) For jeg klarte å holde trykket. Ingen tårer spratt iløpet av løpet og trodde jeg skulle måtte jobbe mer med hodet enn hva som var tilfellet. Men når alt klaffet så er det en drøm å gå langt, selv om dette var litt vel langt :)

Herlig tur! Grenaderen er noe eget. Atmosfæren og stemningen underveis er noe særegent. Så heller ingen halve staver underveis, til sammenligning med HK-marsjen der det lå knekte staver omtrent i hver en kneik.
Anbefaler andre å gå Grenaderen. Medlemskap i hardhausklubben står på spill, men tviler på om jeg blir med på turen igjen!

Nå er det restitusjon i lang tid fremover. Ble mest sliten og fikk vondt under fotsålene. Ellers er generelt kroppen litt mør. Linda og Jill har dessuten gitt meg husarrest idag så jeg skal få en god start på min restitusjonsperiode.

Barneskirenn

Det er med skrekkblandet fryd jeg har meldt meg på Grenaderen.
Håper på 90 flotte km gjennom Nordmarka i fint vær.
Er jeg klar? Jeg lurer heller på OM man kan bli klar for noe som dette. Jeg aner ikke hva jeg går til annet enn at dette blir tøft. Det er vist mye oppover, men trøster meg med at det må være tilsvarende mye nedover.

Håper jeg klarer å få i meg nok næring underveis, så skal jeg ta dette som en tur, enn heller som et renn. Er forberedt på at jeg må jobbe skikkelig med hodet imorgen, men til mål skal jeg.
Om noen er ute på tur i Nordmarka imorgen og ser er utslitt/fjern skiløper med flagget på stumpen, så tar jeg gledelig imot tilrop, cola eller andre energigivende effekter!

Tre skritt til høyre - Holmenkollmarsjen 2013

Holmenkollmarsjen visste jeg skulle bli en prøvelse. Den er lang og tøff, men alt lå til rette for at det skulle bli en fin tur gjennom Nordmarka. Og forhåpentligvis skulle jeg finne igjen litt av treningsgleden også!

Jeg har sagt at 2013 ikke helt har vært mitt "ski-år" dvs jeg har ikke fått til den spruten jeg hadde ifjor. Jeg aner ikke helt hvorfor, og har ingen analyser som forklarer dette. Men nå skulle jeg prøve å gå med musikk, så langt i år har jeg gått uten og ifjor kunne jeg ikke være foruten. Kanskje dette ville hjelpe, på psyken om ikke annet.

Ved start Sørkedalen var det kaldere enn i frysern. Meldingene kom om - 19 grader, og mitt smørometer viste -17,2. Med andre ord grisekaldt.

Men starten gikk og det var kun en flaggdress og super som skulle holde meg varm de neste 54 km. Klok av skade fra sist renn i over 15 kuldegrader hadde jeg nå overtrekk på beina. Det fikk kompensere for manglende hummerhansker idag. Varmen i kroppen steg betraktelig etterhvert som vi kom igang, og musikken på øret må jeg si hjalp meg litt oppover i lia.... Toner som 

Tonight is the night, the time of our lives

The hard work is over, we in this together
Party on the highway, to the end of Norway

runget ut av høretelefonene, og dette var en fin beskrivelse på dagen idag. Følte meg tidvis lett og fin oppover highwayen til Heggelivannet og viste jeg måtte holde igjen. Dessverre ble jeg liggende i det midterste av de tre filene og ble liggende bak en mann som brukte midtre fil som krabbefeltet. Farten var en anelse for treg, men det var ikke så lett å komme forbi ei heller sporskifte så jeg ble bare liggende i dragsuget og heller spare litt krefter. På toppen ved demningen var alikevel tiden i underkant av 2 min raskere enn fjoråret. Men toppen er fremdeles ikke nådd, og det gjenstår noe småstigning før de fine stakepartiene over Heggelivann, Skamrek og til Storflåtan. Her var det "mitt parti" og jeg kunne suse forbi flere som hadde tatt meg oppover bakken. Det var dog litt løst snø for trinsene og stavene hadde en lei tendens til å falle litt igjennom, så fikk ikke utnyttet stakingen helt optimalt.

Ny passeringstid; 2min.40sek forann fjorårets tid. Jeg var i rute. Musikken på øra fortsatte; nå med "Fest på Smestad vest" der Madcon runget ut: Tre skritt til høyre - tre skritt til venstre... Og det var denne følelsen jeg hadde nå. Ingen tilbakeskritt, ingen supre fremskritt, men hvertfall "tre skritt til høyre" sammenlignet med fjoråret.

Og neimen fant jeg ikke igjen litt av skigleden langt inne i Nordmarka. Her har den ligget i lang tid i kulda, og jeg plukket den opp og tok den med videre. Og i takt med solen tinte også skigleden opp. Nå var det igjen flott å gå på ski.

30 km ble passert 3min 30sek forann fjorårets tid. Men nå begynte jeg å telle kilometre, og kneikene opp ved Langlia var tunge. Men dagens perfekte forhold i marka veide opp for alle mine negative tanker. 

Drikkestasjonene var eksemplariske. De kommer tett, og skulle nesten tro at de som står der har fått "utdannelse i langing" Dette var helt topp. Det var også godt merket med "6km til neste drikkestasjon på Fyllingen" etc. 

Ved passering Fyllingen kommer 25 km traseen inn på HKmarsjen. Her var det litt mye mennesker som skulle forsere vannet og alle 5 sporene var tettpakket. Dessverre var det ikke noe highway felt bortover vannet, og jeg ble gående i venstre felt som er ment for de raske og måtte skrike "høyre høyre"

Jeg er ikke så glad i denne typen kultur, men jeg var nødt for å komme meg fremover. Og fremgangen over Fyllingen gav motivasjon. Føltes som jeg staket forbi maaange... 

Neste mål var nå drikkestasjonen til UB ved Kobberhaughytta. Herfra og inn er det ca. 11 km. Men opp dit er den noen saftige fiskebensbakker, og nå var vi mange ute i løypa og det var bare å holde sin plass oppover bakkene for å unngå at personen bak tråkket på staver etc. 

På kobberhaugen stod Rune og ønsket velkommen med brownie, Seigmenn og cola. Akkurat hva jeg trengte for å karre meg til mål. Etter passering Tryvannstårnet var det nå kun 6 små kilometer igjen til mål. Jeg holdt følge med ei fra jobben og vi bestemte oss nå for å kjøre på så ville vi klare 4.30.

MEN så i en nedoverbakke ca. 4,5 km før mål kom det en dame som ikke klarte svingen - kjørte inn i meg og staven knakk..... FXXXXX jeg ble så rasende og sinna på damen. Hun a imidlertid jeg kunne ta nummeret og kjøpe en ny stav, men det var NÅ jeg trengte en stav. Heldigvis var det kun de nederste 20 cm som var brukket og jeg gikk videre med staven som støtte. Jeg fikk også sagt unnskyd til damen for at jeg ble så sint, men øyeblikket fanget... Jeg forklarte og at jeg ikke skulle ha en ny stav. Stavbrekk er en del av gamet....Hun skjønte godt min frustrasjon.

Hvor var du da Bloom brakk staven?

Jeg tapte ikke nevneverdig på dette da stakepartiene nå var over og det var bare å forsere de siste kneikene, nyte fantastiske løyper i VM-løypene, karre seg opp Hellnerbakken og stake(med en stav) inn til mål. 

Holmenkollmarsjen er tøff, det er ingenting å si på det, men 9. februar 2013 var en optimal og småkald skidag i marka og perfekt vær og fint føre gjorde dette til en strålende dag!

Vel organisert og tusen takk til Skiforeningen for arrangementet og for ellers alle løypene i marka.

Stenfjellrunden

I forrige innlegg skrev jeg om valgets kval da det denne helgen var et hav av rennmuligheter.
Jeg klarte ikke helt å bestemme meg, og det resulterte i litt labre forberedelser. SKiene ble plukket frem fra bua uten å vie en tanke på prepp. De ble preppet for Marcialonga, og jeg tenkte det fikk duge.

Våknet opp grytidlig lørdag morgen, og da tenkte jeg at skal jeg først gå noe kan jeg like gjerne gå langt, så da falt valget på Stenfjellrunden. Og det var neimen et bra valg!

Kjøreturen til Gåsebu gikk på null komma niks.  Ikke mange som var ute så tidlig om morningen. Startnummerutdeling og alt fungerte fint. Jeg fikk dog nest siste pulje, som følge av min impulsivpåmelding. Men dette skulle ikke plage meg nevneverdig.
Før start gikk jeg inn i varmeteltet for å legge fra meg overtrekkstøy og diverse. Jeg fikk mange rare blikk, men tenkte ikke så mye på dette. Jeg gjorde meg klar til start og festet startnummeret på drakta osv, også var det en som prikket meg på ryggen og forklarte at jeg hadde gått i HERREGARDEROBEN! OMG! Ikke rart folk så rart på meg... Det gjorde ingenting, men over i damedelen av teltet var det vesentlig mer romsligere om plassen.

Møtte også Lene i teltet. En skikkelig herlig dame jeg møter på alle mulige skirenn og events. Sist, forrige helg i Italia. Fra team Skigo stilte også Morten og Arild. Og som vanlig med flotte resultater. Moro! Morten lurte på før start om jeg var frisk og rask før start. Frisk er jeg, men rask??? Neppe..

Det at jeg sier at Stenfjellrunden var et riktig valg var fordi dette var et fantastisk fint renn. En ting var organiseringen av rennet, men en annen ting er løypene. Løypene passer meg fint. Slake motbakker første 9 km, deretter litt utfor, så opp igjen til ca. 20 km. Deretter staking. Og alt i kjempeflott natur. Tenkte underveis at jeg burde jo fått fotografert dette flotte landskapet, men det får bli en annen gang.
De siste 22,5 km er stort sett staking. Dessverre satt Marcialonga litt for godt i i både armer, skuldre, rygg og mage så fikk ikke helt opp noe fart. Samt gliden min var helt ubrukelig. Ble fraglidd av alt som var, men her kan jeg take meg selv for minimal innsats i "bua". I tillegg hadde jeg et skikkelig svalestup i en av bakkene vel 7 km før mål. Jeg klarte å tvinne ski, staver, armer og bein sammen og det var en liten iq test å komme seg ut av denne komiske floken. Lett forfjamset kom jeg meg på bena og alt utstyr var inntakt og det var nå bare å "kruse" inn til mål stiv som en pinne.....

Stenfjellrunden anbefales. Jeg kommer nok tilbake. Et renne definitivt for meg.

Valgets kval.....

Denne helgen er det et hav av muligheter for den som er glad i skirenn.....

Østmarkrunden: 2 x 15 km på Skullerud. Ryktene sier at føret er så som så, men kunstsnø garanterer renn. Jeg gikk dette rennet 2 år tilbake og dette er et veldig fint renn i en "mellomperiode"

Finansavisenrennet. 25 km på Fossum. Fordelen her er at rennet er så nærme. Ingen logistikk problemer eller mye tid kastet bort på kjøring. Har dog lest referat fra løpet da jeg gikk i fjor. "Mange krappe nedoverbakker" og der er jo jeg rett og slett pinglete.

Stenfjellrunden: 42 km Gåsbu. Meldt om drømmeforhold og føret er vist bra.. Er det noe å lure på?

Helterennet: 42 km Rauland. Litt langt unna.

Haugern: 42 km i Drammensmarka. Start og mål på ulike steder. Ergo krever litt logistikkmessige utfordringer.

Det er nok flere muligheter også, men dette er hva jeg har vurdert.
Og valget er pt enda ikke tatt. Jeg har gjort en foreløpig utsiling og står igjen med to aktuelle kandidater:
Stenfjellrunden eller Finansavisenrennet.
Det som taler i favør Stenfjell er at det er seeding til Birken, samt HK og det er drømmeforhold.
Men noe som gjør at FInansavisenrennet seiler opp på siden er at det er nærme, og at dette rennet er det eneste rennet hvor jeg har vunnet en premie. (som IKKE er deltagerpremie, men plasseringspremie :) )

Rett og slett et luksusproblem... Hører også rykter om drømmeforhold i marka!

Får se hva slags form og humør jeg er i lørdag morgen. Det vil nok være det som avgjør. Jeg trenger å gå på meg litt selvtillitt, så gjelder å velge rett.

MARCIALONGA 2013

Marcialonga har jeg gjentatte ganger sagt at er mitt desiderte mål denne sesongen. Imidlertid, hva hjelper masse jevn trening når de siste ukers oppladning ikke er perfekt. Overskudd manglet og det var ikke noe skikkelig sprut. Men Marcialonga er uansett en fantastisk opplevelse og her er referat:

-5 grader ved start og i lysningen tidlig på morningen ble skiene testet. Isklister smeltet inn, VR 40, samt 4 lag HF lilla. Et nervelag med VR 45 før start og jeg var klar!

Ny skidress for anledningen fra Team SKIGO. Med flagget på rumpa bokstavelig talt. (Dressen har vært mye omtalt i media, men en ting som er sikkert er at den er råstilig, og fikk mange tilrop :) )

Jeg var rykket frem et par puljer i forhold til ifjor og alt lå til rette for noen flotte mil.

Starten gikk og hele puljen beveget seg sakte men sikkert avgårde.

Vi kom ikke mer enn 200 m før første stopp. Jeg var forberedt på litt kø, så tok det hele med ro og ville ikke stresse.

Det gikk tålelig greit frem til Canazei, men jeg kjente allerede at det ikke var noe sprut i skigåingen min.

Ved running Canazei var løypa lagt om litt og vi måtte ta en ekstra sløyfe rundt noen lekeplasser i Canazei på kunstsnø. Her var snøen sukrete og lite spor. Jeg sjekket klokken og fikk bekreftet min følelse... Dette gikk ikke noe særlig raskere enn fjoråret.









Ut fra start med friskt mot



Men nedover mot Predazzo begynte jeg å finne litt flyt. Her var det bare å stake på og her kjente jeg jeg hadde noe igjen for spesifikk trening på staking. Skiene var også bra. Jeg hentet igjen flere i puljene forann meg, og dette gav motivasjon. Men det sa alikevel stopp da det nærmet seg 45 km. Da ble armene mine til spagetti og måtte over i diagonal og konstanterte at de rundt meg pigget ifra meg. Igjen i Predazzo var løypa lagt om og ny tung sløyfe på sukrete kunstsnø gjennom Predazzo ble forsert. Nå måtte jeg jobbe med vilja, og jeg ventet bare på neste skilt om hvor langt det var igjen. 38 km to finish ble passert, og sola begynte å vise seg, så flyten kom tilbake. Jeg passerte også TUB hotellet etter vel godt 3 timer, og viste da at eliten var godt i mål. Et raskt rop til en servicemann fra TUB som kunne fortelle meg at Aukland vant. Skulle ønske jeg kunen stake som han tenkte jeg, og la inn et lite drag. Så ble VM-stadion i Val di femme passert, og da var det 18 km igjen. Nå var det bare å bite tenna sammen og kjøre på. Dette partiet gikk overraskende greit, tatt i betraktning mine spagetti armer. Fikk også i meg en winforce kokos gel som gjorde susen.

Etter å ha gått nesten 6 mil passerer en bakken som skal forseres, men man skal først gå 4 km ned til Molina, for så å snu tilbake mot bakken. Her viste jeg det butta i fjor, og jeg jobbet  nå for å holde motet oppe. En reddende engel dukket også opp fra intet med kald sportsdrikk - Tusen takk til mannen med orange lue fra Bjørn Myhre sport! Dette var noe annet enn varm te som ble servert på drikkestasjonene.

Jeg hentet frem det siste jeg hadde av krefter og var nå klar til å forsere bakken - 2 km igjen!

I bunn fikk jeg smørehjelp fra SKIGO. Det var bare å legge seg ned i noen sterke armer, mens en annen helte i meg cola og en siste la på noe søl under skia som skulle hjelpe meg opp bakken....... Herlig sservice. Men dessverre var det ikke mer å gi. En dame jeg hadde staket forbi tok meg igjen oppover bakken og presiserte at vi hadde hver våre styrker......

Petter stod på toppen å prøvde å heie meg inn siste 250 m. Men det vil seg liksom ikke helt i år...

Tiden ble så som så, og målet mitt om topp 100 brast. Men 129 av nesten 1000 damer kan man ikke sutre av, og en 33 plass i klassen er alikevel godkjent.

Men nå skal jeg bruke de neste dagene/ukene på "å finne meg sjæl" så spruten i sporet kommer tilbake!

Og den kommer...... (forhåpentligvis)

En ting som er sikkert er at Marcialonga er et fantastisk artig renn. Og jeg kommer tilbake. Sannsynligvis allerede til neste år.

Petter gikk et supert løp idag. Han kom inn på topp 200 noe som betyr pulje 1 neste år. Jeg er litt ekstra stolt da.