Birkebeinertrippelen

Tungt har den ligget på skuldrene mine i hele sommer denne birkebeinertrippelen. Og den største utfordringen har utentvil vært sykkelbirken.

Jeg hadde lånt meg en sykkel, syklet gjennom løypa i sommer og syklet t/r jobb denne uken. Totalt 30 mil i bena på Petters terrengsykkel, var kanskje ikke så mye å skryte av, men det var da noe.

Så nå stod jeg klar på Rena, og skulle bare cruise over fjellet for å hente den minste tallerkenen, som et bevis på gjennomført birkebeinertrippel.

Jeg hadde et mål om 5.30, eller målet var å komme seg helskinnet over fjellet uten stress og mas, og kose meg! Været og solen hadde stått over løypa de siste ukene så jeg hadde et skjema til 5 blank i hodet om løypa var tørr og fin. Men sånn skulle det altså ikke bli.

På Rena hadde imidlertid himmelen åpnet seg så jeg måtte bytte fra mørk glass til lyst glass på solbrillene. Sekken var pakket med det den skulle og innkjøpt kjedelås og to slanger om uhellet skulle være ute. Jeg hadde forberedet meg med youtube bruksanvisning på både hvordan skifte slange, og hvordan reparere et røkt kjede.

Etter å ha syklet mitt fatale seedingsritt tidligere i juni hadde jeg blitt plassert i pulje 56 – det vil si den nest siste av alle seedede puljer.

Idet starten gikk skjønte jeg kjapt at her var jeg på feil sted. Jeg ble liggende frem i feltet og holdt en tetgruppe. Lenge før vi i det hele tatt hadde nådd grusveiene opp til Skramstad hadde vi tatt igjen de tregeste i puljen foran.

Jeg viste jeg ikke måtte pangåpne, så jeg tok dette i fint, men rolig og kontrollert driv, men allikevel ganske så langt frem i pulja.

Nå begynte også gutta fra de useedede puljene å komme bakfra. Det vil si de som kjører fort, men som ikke har seedet seg.

Det ble nå et salig kaos. Og i bakkene ned til Djuposet, der det er godt og bratt hvor de i pulje 55/56 tidvis triller og gutta krutt i puljene bakover ukontrollert slipper opp bremsense…. Ja det var et under at alt gikk bra her.

Jeg holdt meg på sykkelen, lå så langt til høyre som jeg klarte, men ble sniddet av de som kom i hui og hast.

Videre nedover til Djuposet var det fullstendig kaos, det var syklister over alt og i alle mulige tempo. Det var umulig å få noe driv, eller et fint hjul å henge på.

Jeg var derfor glad da terrengpartiet kom og vi kunne begynne å gå litt oppover.

Det var nå blitt veldig vått i løypa. Gjørme overalt, og jeg måtte ha en pit stopp på servicestasjonen på Bjønnåsen for å sjekk lyd i skivebremsene, men dette er bare litt gjørme fikk jeg til svar og de spylte både sykkelen og meg…

Oppover videre mot Kvarstad var det en sliten mann som vinglet seg oppover bakkene… Han sjanglet så fælt at han sjanglet inn imeg og veltet meg over ende… Og jeg satt fast i sykkelen og datt rett på en stein midt på låret….

Han fikk noen stygge gloser før han bare kjørte videre. Påkjørsel for så å stikke av… Dårlig trafikant.

Ellers synes jeg det var tungt fra 40 – 70 km. Jeg tittet på klokka ved Kvartstad. Jeg viste jeg skulle være langt bak merke, men 30 min allerede her var mye. Piffen sank ganske drastisk. I tillegg begynte jeg å merke lengden.

Men det gikk nå fremover sakte, men sikkert. Møtte på en gjeng med sauer som forsøkte å krysse løypa… De skapte en lite kjedekollisjon, men jeg klarte å stoppe i tide.

Også var det tid for den beryktede rosinbakken. Det var når jeg så rundt meg at SAMTLIGE gikk at jeg skjønte jeg var ute på trilletur. Men ikke søren om jeg skulle av sykkelen. Det gikk ikke fort, kanskje det hadde gått fortere å småjogge ved siden av, men jeg grabbet til meg et glass med rosiner (som jeg egentlig ikke liker) og siktet meg inn 1500 m oppi bakken.

På toppen, etter 70 km var jeg veldig klar for å komme i mål. Nå var det også klart for meg å slippe bremsene og kjøre det remmer og tøyler kunne holde. Hodet ble rett og slett lagt igjen på Storåsen.

60km/t nedover fra Sjusjøen, og fikk en kar på hjul helt til mål. Farten ble riktignok senket i ballettbakken, men jeg kom meg ned også der, så da var det bare å cruise inn til Håkonshall å hente tallerkenen.

Det ringes i bjella ved målgang....

Og utrolig nok, dette var skikkelig moro.

Neste år ( ja kan faktisk bli en neste gang) så blir det litt mer øving på terrrengsykkel i forkant.