Ironman Haugesund

Where to start....

Ironman Haugesund var toppen av kransekaka, plommen i egget, prikken over i en, rett og slett en fantastisk dag!

IM Haugesund hadde jeg tenkt på lenge, hadde liksom ingen mål eller forventninger da jeg rett og slett ikke hadde peiling på hvordan dette skulle gå. Mangel på ambisjoner kanskje..... Men jeg skulle ha en tipp topp dag, litt vondt i ny og ne, men til mål skulle jeg!

Jeg var så heldig å få med meg P som support over til Haugesund. Supportteamet ble etterhvert komplett da Alex bare dukket opp ut av intet midt i Haugesund sentrum. "Jeg er her for å heie på deg jeg" DET er supporten sin det! Og hadde jeg meldt meg på et løp i Australia, hadde hun sikkert dukket opp der også!

Dagen begynte med mat. Jeg var så lei av mat etter de siste dagers spisefokus at jeg brakk meg for hver bit jeg puttet i meg ved frokostbordet. Men dette er min bensin, så det var viktig med full tank.
Det var så egentlig bare å gå til start.

Alt var sjekket inn dagen i forveien, poser med sykkelskift og poser med løpeskift var hengt opp dagen i forkant og sykkelen hang på stativet å bare ventet på dagens kraftprøve.

Sykkelen til tidligere verdensmester "Macca" henger på plass

Svømming: Lå langt fremme i startfeltet. Faktisk på første rad. Taktikken var å få lagt seg litt ut til venstre for å unngå trommelen som det ville bli midt i feltet.
Uheldigvis kom jeg alikvel litt for langt til venstre etterhvert som jeg svømte og endte nok med en litt lengre tur enn planlagt. Jeg bruker litt tid på å finne flyten. Hoster, gulper litt, stresser litt, men etter ca. 400 m har jeg flyten og kan begynne å kose meg. Løypa går i en S-form rundt på et lite vann. Jeg skimter i blindsonen min P og Alex som står på land og ser bare en haug av gummimennesker som kaver rundt i vannet. Siden jeg ligger helt til venstre og litt utenfor gruppen svømmer jeg så med en arm og bruker den andre til å vinke og veive til fansen... Og jaggu fikk de ikke øye på meg!
Svømmedelen av en triatlon er ofte veldig kaotisk, egentlig ingen unntak her heller. Og puljestart. Det resulterte i at jeg ble tatt igjen av et par av de raskeste mennnene også. Og jeg var ca. nr. 50 opp av vannet av damene.. Ergo; det må ha blitt mye sikk sakk for disse gutta da de skulle ta igjen alle damene som lettere forvirret fekter rundt i vannet.... Jeg ante lite om tid etter svømmingen, men jeg løp og hentet sykkelposen min og konstanterte da jeg hentet sykkelen min at det ikke var altfor mange som hadde kommet seg ut på sykkelen enda....



Sykkel: Målet var å holde igjen. Ikke peise på fra start. Jeg var tydeligvis den eneste som hadde tenkt denne tanken for fy søren og folk sykler. Folk dura forbi bakfra. Og etterhvert kom også de store gutta og. Kunne høre de på lang avstand der platehjulene kom nærmere og nærmere.
Men jeg følte jeg hadde fint driv. Det gikk lett. Og alikevel i nesten 30km/t i snitt.
Folk stod og heiet langs løypa. Det var rene TdF stemningen da det var laget figurer, malt på høyballer, plakater, bobiler, telt og you name it. Etter 70 km var vi tilbake i Haugesund, og der møter jeg på en smørblid Alex som står og hopper og smiler fra øre til øre, og P hadde løpt litt oppover i løypa for å møte meg på et annet sted. Når man ser supporten og ser de er  så blide og heier en frem gir dette ekstra krefter.
Litt våt regnbane kombinert med en liten halvtime med regn gjør meg litt forsiktig, men tror neppe det utgjorde veldig stor forskjell idag... Ble uansett dratt frem av dagsform og adrenalin.

Løping: Au. Av sykken og bare å knekke opp ryggen til oppreist stilling og la det stå til. Og det gikk veldig greit. Løpeformen min i hele år har vært skikkelig håpløs, men nå klarte jeg å holde et jevnt tempo. Jeg fikk følge av Alex og fikk litt info om tidene mine underveis.
Og P løp og heiet litt ved siden av ved vending.
Løpeløypa er 2 runder a 10km, samt en sløyfe fra skiftesonen ned til sentrum. Ved vending etter 5 km får man strikker rundt armen som "bevis" på passering. En blå for passering første runde og en gul ved siste passering. Jeg møtte en dame som forsøkte å trade til seg mitt gule bånd, da hun akkurat hadde fått sitt blåe........Men no way! Nå skulle jeg bare til mål!
De siste 4 km var grusomme. Jeg bet tenna så hard sammen som det bare gikk. Ved siste brosteinspartiet stod supportgjengen igjen og heiet frem.

Og tiden... under 6t. Jeg hadde ingen ambisjoner, men hadde jo tenkt meg ut en tid på 6.20-6.30 i forkant. Dette basert på Hove tri der jeg gjennomførte min første olympiske distanse.
Men 5.53!!!!!

Triathlon må være det nye birken. Mansse folk og god stemning. Og jeg vil si at dette er noe alle kan gjennomføre!

IRON(WO)MAN

I am an ironman... Eller riktignok kun en halv ironman. Men 1/2 + 1/2 blir jo 1, så kanskje det blir en til på meg :)

Still allive

Etter den gedigne nedturen med Vasaloppet har ting vært litt så som så på mosjonistfronten.
Piffen har vært litt borte, vært mye jobb, festligheter og det som hører våren til...

Men Bloom is still allive og updates kommer!

Har drevet med mye spennende selvrealiseringsaktiviteter... Stay tuned!

Fyken.......

Skisesongen har vært miserabel og det hele toppet seg med Vasaloppet...kommer tilbake til dette, men jeg utlyser nå stilling som støtteapparat da nåværende ansatt (meg selv) har sparken!!!! 

Vinteren startet noe trøblete med ankelbrudd. Og deretter ferie i Karibien bidro til sesongdebut først i januar. Det var derfor jeg med stor iver var klar for årets sesong.

Men når jeg kom igang kan sesongen oppsummeres følgende;

S M Ø R E B O M

Trysil Knut rennet; Helt ok. Men mangler endel. Dårlige ski.

OBIK x4. Katastofalt. 

HK marsjen; -worst day i skisporet ever. Null feste, null guts, no glory!

Montebellorennet; fremgang og gir et håp om at jeg er i rute. Rubbeski og en fantastisk glid. Feste ikke like bra.

Tjej-vasan; fantastisk fint renn, fartsrekord (under 2t på 3 mil) lekende lett!! Men liten ripe i lakken til smører Bloom. Null feste, Igjen!

Vasaloppet; Årets mål! Perfekt oppladning og alt lå til rette for en nyyydelig dag. Stressende før start ift valg av ski. 0 føre, og valg mellom klister med dekning eller rubb.

Da det snødde før start og nysnø natt til søndag ble allikevel valget enkelt og støtteapparatet valgte ut rubb.

Kl 08.00 gikk starten og det "sjarmerende Vasaloppskaoset" lot ikke vente lenge på seg. 52 spor i bredden, som etter 200m skulle snevres ned til 12 spor, 15 500 løpere. Det sier seg selv. KAOS. 

Men jeg tok det med ro og på toppen av den velkjente bakken kunne jeg begynne å jobbe... Og det gikk så bra! Yess! Jeg hadde flyten. Det begynte å snø, men jeg hadde jo tatt valget om rubb, var aldri i tvil om dette var det rette valget.

Feste hadde jeg ikke, men det hadde ingen rundt meg heller. Idag tror jeg feste var et vanskelig case.

Det var folk overalt der jeg gikk. Ingen struktur på linjene, null spor, kun et hardt dekke som førte meg ut i spagat et hav av ganger.... Jeg glapp og glapp, men da var det bare å stake. Det gikk så bra så jeg så ikke dette som problematisk. Kilometerene bare suste avgårde.

Men så, 30km, hva skjedde nå. Det var som et bombenedslag i leggen. Den pakket seg og ble steinhard. Var det fordi det glapp så mye oppover? Slingrete spor? Noe alvorlig galt var det.  Jeg staket meg til Evertsberg(48km) men jeg klarte ikke ha mer enn 10-20% belastning på beinet og jeg prøvde hva jeg kunne å bite tenna sammen. Dette hadde nok tæret på alt som var for sjanglende kom jeg inn på drikkestasjonen og ble hentet inn av en lege. Der lå jeg så på sykestua og fikk hvertfall se innspurten til eliten. Etter å ha redegjort for meg selv, fått saltvannstabletter og massasje, toppet det hele seg med at massasjedsmen bestemte seg for å prøve litt healing også..... Men da var det nok. Snåsa-mann evner på en mora-nisse hadde jeg liten tro på. Nå skulle jeg bare fortsette til Mora. Hadde jo de siste 30 km fra Tjej Vasan så friskt i minne.... Barneskirenn!

Men det ville seg ikke. Jeg klarte ikke legge tyngde på foten. Nederlaget var et faktum......

DNF i Vasaloppet. 

Det var med senket hodet jeg listet meg ombord på looserbussen som fraktet brutte løpere til mål.

Det er så bittert. Jeg fullfører ALLTID. 

Og jeg som hadde håpet på en liten opptur i en trøblete sesong. Skiene har og vært avgjørende. Elendig arbeid har blitt utført i bua i år. Derfor gis nå sjefsmører Bloom sparken og en meget ettertraktet stilling er nå åpen på markedet.

Hodelyktrennet - Eksotisk

Et mer eksotisk skirenn enn gårsdagens hodelyktrenn i de dype skogene i Nannestad skal man lete lenge etter.
Rett fra eksotiske Karibien til EKSOTISKE Nannestad. Flaks for meg at OBIK nå har blitt avlyst i to uker, for da slår desperasjonen til og man finner ymse skirenn i de dype skogger. Men det skulle så vise seg at dette ikke bare var et ymse skirenn.
I tett snødrev ble det en lang utfart fra Oslo, men med knappest mulig margin til start, dvs akkurat i tide til starter skøt avgårde vel 300 utøvere, med ladet hodelykt, overtrekksjakka fortsatt på, grusskia fra 2000 og ymse smurning fra 0-føret på Beitostølen i jula (i dag var det -7 !!!) var det nå klart for å bare nyte de neste to timene. Startområdet lyste opp av flere tusentalls lumen. Er sikker på at om det bor noen på månen så kunne de se alle lysene som lyste opp Nordåsen skistadion denne onsdagskvelden.

Først skulle vi gå en sløyfe i lysløypa, før det bar inn i mørket. Med min form som den er nå, sa det bare SVOSJ også var alle borte og jeg var overlatt til meg selv. Meg og mørket. Egentlig en fin luksus og et fint avbrekk fra den travle hverdagen.
Jeg la meg på en grei flyt og ble holdene sånn helt til mål. Staking ble det heller lite av og tungt både oppover og nedover, så det er helt sikkert at ting må gjøres formmessig, men dette ble en ikke så gal gjennomkjøring alikevel.

Hvem skulle trodd at det hadde vært snømangel på Østlandet. I mørket virket det værtfall som om at det var metervis med snø, og det store snøfallet denne kvelden la seg fint over sporene og jeg ble pent nødt til å måke min egen vei.
På trærne lå snøen tungt (igjen mulig mørket spilte meg et lite puss) og det var nesten så man eide skogen. Fra tid til annen kunne jeg også skimte en og annen hodelykt som lyste opp stien langt der fremme. #EKSOTISK

Akkurat så lokalt og akkurat så jovialt som jeg liker det. Hodelyktrennet seiler opp som en sterk kandidat til listen over flotte skirenn!

Det ble t.o.m premie. Sjelden kost for en som meg. Og da speaker glemte å rope opp 3. plassen var det nesten som å ta julaften fra barna… Men jeg fikk med meg premien til slutt. :)

Jul sa du?

Etter en fraværende senhøst har jeg nå karret meg tilbake.... Foten er grodd tilbake på plass, jeg har svømt mine utallige meter i bassenget, men jeg står alikevel bokstavelig talt tilbake på bar bakke. 

Idag er det julaften, og jeg befinner meg på en Karibisk øy. Hva ønsker jeg meg til jul? Form, please! 

Eneste form for aktivitet som lar seg gjøre her er å svømme t/r bøya.... Noe jeg vet å gjøre. Trodde kanskje jogging skulle gå, men med kun motorveier, gale bilister, kriminalitet langs veien frister ikke dette. Dessuten; min joggepartner, min bror, har enda ikke fått baggasjen sin og går pt ikledd min andre bror, den seilende, sine Jack Daniels singleter og har ingen form for joggesko tilgjengelig. 

Julaften feires på stranda. Og det nærmeste vi kommer svor på ribba i år er min mørke rosa rygg som jeg nå pleier med faktor 50 for å unngå enda mer forbrenning.

Jeg fortsetter formnedtrappingen her på denne øya en uke til. Sammen med det karibiske folk som definitivt vet å ta livet med ro! 

God jul alle!

Ufør

På mandag brakk jeg ankelen min. Den bare knakk liksom. Nå føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg er jo stort sett overstadig positiv, men nå er det litt tøft. Jeg må grave litt ekstra etter smilet…. Men heldigvis så gror jeg sammen og dette går seg til. Jeg er imponert over folk som klarer å leve en tilnærmet normal hverdag med et større handicap. Alt blir hassel liksom. Få på seg sko, lage mat, dusje, hente seg et glass vann….
Ikke har jeg noen til å hjelpe heller. Jeg går rundt hjemme med en sekk og en bukse med store lommer. Her putter jeg alt som skal fraktes rundt om i leiligheten (nå høres det ut som om at jeg bor i en fryktelig stor leilighet hvilket jeg faktisk ikke gjør) middagen puttes ned i små bokser, fraktes bort til stua, for så å bli dandert til å bli et fortreffelig middagsmåltid.
Også ble alt fraktet tilbake til oppvaskmaskinen i samme sekk… Og sånn går no dagan.


Men det som jeg har opplevd i min midlertidige periode som ufør er hvor egoistiske vi nordmenn er. Nå slår jeg kanskje alle under en kam, men etter tre dager på krykker har dette gjentatt seg HVER dag.
Jeg må humpe med avgårde fra leiligheten og ned til Majorstua-krysset for å ta buss til jobb. Bare dette er en kraftprøve i seg selv (Tro meg, 750 m og sikkert 1000 hump er ikke bare bare) Jeg kommer derfor gjennomsvett og ubersliten inn på bussen, i tillegg til at jeg har krykker, hinker, kan bare stå på et ben og ser generelt ganske skrall ut. Er det noen som reiser seg???? NEI!!!! Hva skjer med Oslo. Fullstappet morgenbuss, og der sitter unge og middelaldrene oppegående folk og gnur på plassen sin. Jeg får lyst til å gi de et realt slag med krykka.

Jeg er nødt til å BE om å få sitte…..Klarer ikke holde balansen idet bussen starter å kjøre og velter inn i en mann hvor det eneste han gjør er å rette meg opp. Er det jeg som er egoistisk som krever min plass? Jeg synes ikke det… Jeg er da ufør. Det blir nok bedre for min del neste uke da jeg antagelig også kan ha det andre beinet i bakken, men SKJERP dere FOLKENS! REIS dere for krykkeføre folk, og generelt uføre og eldre.

Fra himmel til helvete

Sjelden har jeg vel vært nærmere himmelen...

Nærmere bestemt i Seiser Alm og Val Senales.
Team Skigo 2 var i år som ifjor på treningssamling. Denne gangen var det meldt drømmeforhold og masse snø på breen i Italia så da gikk turen til Val Senales fremfor Ramsau.
Men først et par dager barmarksamling i Seiser. Barmark sa du? Snøen lå også her.

Det ble alikevel et par rolige turer og en tøff rulleskiøkt fra nede i dalen på vel 1000 m og opp til hotellet på nesten 2000m.
Så bar turen videre til Val Senales. 30000m.o.h hadde nysnøen lagt seg i metervis og med sola i ryggen var det bare å nyte 5 km sløyfa som vi gikk runde på runde.

Ekstra inspirerende er det jo også å legge seg i ryggen på Teichmann, Angerer, Legkov og andre skistjerner.

Team Skigo 2 tøffer seg også i media. Det kan du lese om her.



Igår skulle jeg være med Arca friskere arbeidsplasser på bootcamp i Kollen. Etter 50 m løping smalt det i ankelen. En lett overtråkk, men jeg skjente straks at noe var galt. Det ble ambulanse (les pappa som alltid støtter opp når det skulle være noe) til legevakten og der ble det konstantert brudd........
Ergo, ikke langt mellom himmel og helvete på jord.

Nå blir det krykker i 6 uker. Det siste jeg sa før jeg gikk inn til røntgen var: "Er det brudd så skal jeg anskaffe meg en rulle"
Så da blir det det da........ Godt jeg ikke skadet viljen!

Dagens outfit

Undercover - Royal Park Half Maraton

No words

Klare for start i "turistklassen"

Denne helgen dro jeg på SURPRISE besøk til P i London. Han ante ingen ting om at jeg kom, ei heller ikke at jeg hadde to startnummer til London Royal Park Half maraton med meg i baggasjen. Og sporty P tok imot dette på strak arm! Alt er takket være bonuspoengene til reisende uncle mac at jeg fikk kommet meg av gårde midt i disse høstferietider. Starnummerene var heller ikke altfor enkle å få tak i. Løpet var fulltegnet for lenge siden, det gikk ikke ann å overta startnummer fra andre og i det hele tatt. Jeg sendte dermed ut en mail til alle de internasjonale tupoeratørene som var listet på løpets hjemmeside og fikk napp hos et fransk selskap som hadde to billetter. Dessverre fikk vi ikke byttet navn, men det var for turen og løpets skyld at vi allikevel bet på. Og løypa var rett og slett fantastisk. Starten var i Hyde park. Null oppvarming før start, noe som allerede der er langt utenforkomfortsonen til P, og med start i turistklassen skulle vi ta dette som en tur. Startskuddet gikk kl. 09.00 sharp, men der vi stod var det ikke antydning til bevegelse. 17 minutter over ni, så vi endelig startseglet og kunne starte klokka. Det var bare å begynne med slalomløpingen. Jeg vinket av gårde P og ønsket han god tur! Vi skulle ikke løpe mer enn 1 mile før vi passerte første store serverdighet, Buckingham palace. Det var nå mennesker overalt langs løypa og i løypa var det alle mulige former og figurer. Jeg løp forbi ekorn, folk som løp inni et bur, superman og you name it. Men dagen var tung, det kjente jeg tidlig. Men med denne stemningen og utsikten var det bare å nyte. Jeg ble mer en løpende fotograf enn en løper i dag. Og plutselig så vi Big Ben og Houses of Parliament forann oss… Jeg var helt i ekstase og nøt hvert sekund. Vi skulle nå litt oppover østover langs Themsen for så å snu og løpe tilbake igjen mot Big Ben. Jeg løp oppå midtrabatten for å få en flyt blant horder av mennesker. Og det var det også en annen nordmann som hadde valgt å gjøre, for imot meg kom P i godt driv! Det ble en high five før fortsatte videre. Løypa gikk så en sløyfe opp til Trafalguar Square, så gjennom en slags bue for så å løpe hele avenyen, mer rød asfalt, oppover mot Buckingham Palace igjen.

Når miles blir til smiles, med Buckingham Palace in front

Derfra bar det opp gjen til Hyde park og passering halvveis. Jeg begynte nå å konsentrere meg om antall miles vs. Antall kilometer. Det virket liksom litt kortere. De neste 10,5 km ble løpt i Hyde park. Løypa snirklet seg opp og ned, og jeg mistet helt retningssansen. En ting som er sikkert er at Hyde park virker mye større enn den er. Siste 3 km var det bom stop. Beina var så stive. Passering 12 miles, kun 1 miles igjen til mål, og nå virket ikke denne miles tellingen så lur lenger. Fortsatt 1,7 km igjen av løpet. Og attpåtil pga all slalomløpingen så viste løypa 21,5 km for både meg og P. Det å få løpe i så en så fin trase, blant så mye historie og serverdigheter som man kjenner var stor stas. Gratulerer til de to franske mennene som vi løp i navnet til. Lionel må være i ekstase av å få en tid på 1.19 tallet. Ludovica derimot er kanskje ikke like happy med 1.53, men da får han jaggu stille opp selv J

P før mål

Den løpende fotograf. Mye å holde styr på - vannflaske, kamera og musikk.

BP i det fjerne.......

Nå er det nok

Oslo halvmaraton, nå skulle det skje. Jeg skulle langt ned mot 1.45. Med fjorårets tider på et armbånd på armen var jeg klar.....målet og planen var lagt, nå var det bare å naile det. Men det eneste positive med selve løpet var positiv splitt! Og det er jo ikke nødvendigvis så positivt. 

Hva har skjedd i 2013 liksom?

Det gikk fint de første 13 km, men to monsterbakker senere og det ble total kollaps. Lite hjalp det da med alle kjentfolk som heiet, men tusen takk alikevel! Det motiverer, men bena hører alikevel ikke på toppen. Siste monsterbakke opp til Stortinget var det helt mørkt. Prøvde å tenke tilbake til 2012 da jeg regelrett fløy opp her....

Nå er det derfor tid for en skikkelig time out og gå i det dype for å finne ut hva som gikk "galt". Var det målet som var for hårete eller var det meg som øver og øver uten at det helt vil seg. 

Jeg skal konsertene en liten stund nå.

Nå skal jeg finne meg sjæl! 

Men jeg melder meg på i 2014!

Hastalavista

Der satt den - midt i sikringsboksen

Full fart i London i helgen

:)

P har flyttet til London :( Men han har lært av meg å finne de rareste løp på steder der man til enhver tid måtte befinne seg. I hans nabolag, nærmere bestemt Highbury arrangeres det nemlig parksprint hver lørdag.

Oppvarming i nabolaget

5 runder a 1 km rundt Highbury fields. Ingen påmeldingskontigent. Lavterskel. Du får tiden din registrert på nett kort tid etter løpet. Arrangeres av ildsjeler.

Dette er mistenkelig likt SRM her hjemme. Eneste forskjellen er at løypa var satt til 5k og man kunne ikke velge antall runder.

Jeg og Petter stilte selvsagt til start. Nye raske sko var også kjøpt inn og levert til P's Londonleilighet i god tid før lørdagens internasjonale debut.

Totalt var det 84 trimmere til start. P tok meg igjen med en runde etter nesten passering 4 runder, men da begynte jeg også å ta igjen andre med en runde... Det gir jo motivasjon :) Etter 5 runder, ved passering mål, fikk vi en strekkode som vi måtte scanne sammen vår egen "barcode" som er deltagernummeret som man får ved registrering. Og kjapt etterpå kom tidene på nettet. Og jaggumeg.... Det ble SEIER! SEIER i mitt første internasjonale løp! Og en solid 2. plass til P. Jeg er sikker på det kommer til å bli seier på han også utover høsten.

Riktignok var ikke dette detstørste løpet som arrangeres i London, men seier er seier!!!!

Så fra et arrangement til et annet; søndag var det VM i Triathlon i Hyde park.

Og for et arrangement. 2500 Age-groupere skulle gjennom løypa i startpuljer fra kl. 07.00 - 10.00, det var svømmere, syklister og løpere overalt, men full kontroll fra arrangørenes side på arrangementet.

Tv2's Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegard stilte også til start for å lage mer moro i en ny sesong av "På hjul med Dag Otto"

Det blir moro å se. Etter age-group var det elitens tur. Og det er bare å bøye seg i støvet. For noen idrettsprestasjoner.

Når vi så er inne på arrangementer var vi også på et imponerende show. The Lion King.... For noen kostymer og for et oppsett :) Resten av helgen ble det hvilings og påfyll av energi så jeg forhåpentligvis kan bli klar til Oslo halvmaraton til helgen.

Lettløpt sa du???

Søndag skulle jeg til Drammen for å hente hjem en ny personlig rekord i halvmaraton. Løypa skulle være så lett og fin. PB garanti??

Jeg går bare rett på sak: Dette var tungt.

Første km på 4.41, lekende lett... Men WOW ro ned nå, men hold deg under 5. 5.03 og 5.04 på de neste. Skjerpings; under 5....

Nei vent.... Ikke under 5, men 5.08, puh, regnefeil :) kan sakke litt ned. Sakker ned. 5.10, 5.15... Too much, men nå går det ikke fortere.

Det er også stekende varmt. 21 grader og på lange asfaltflater merker man dette godt. På første drikkestasjon grabber jeg til meg det jeg tror er tre kopper med vann og heller over toppen... Var det vann?? Nei sportsdrikk... Ikke at det er tungt nok, men nå må jeg løpe med en slags hinne av en sukkerlake rundt kroppen......

Kilometertidene fortsetter å stige. Jeg sliter skikkelig rett og slett. Det vil seg ikke. Tar noen svamper på de neste drikkestasjonene. Stapper de hist og her på kroppen for å kjøle ned. Siste kilometeren er uuuuutholdelig. Har ikke mer inne akkurat nå. Tok meg selv i å synke drastisk sammen, HOFTA frem! Skjerpings!!!

Ikke akkurat racer-fart

Petter er i London og det er et stort tomrom hjemme. Unnskyldning god nok??? Neppe.....

En annen ting jeg begynte å tenke på underveis var at musikken på øret hjelper til å holde meg gående på en dag som denne... Og under Oslo Maraton er det ikke lov med musikk på øret! I alle dager... trafikksikkerhet... Men gatene er da stengt? Jeg skjønner det på sykkel og tidvis ski, men under Oslo maraton. JEG PROTESTERER! Trenger DJ Broilier og eType om jeg skal komme meg gjennom en ny halvmaraton til.

Dagen ble fullkommen da jeg syklet hjem fra Drammen. I Asker fant jeg meg en benk og la meg godt ned og helte i meg noen slurker cola. Ny break down på Haslum. Stoppet intill kanten og flatet bokstavelig talt helt ut i grøftekanten. Det ble kanskje ikke PB fysisk, men hodet fikk i allefall kjørt seg idag!

Birkebeinertrippelen

Tungt har den ligget på skuldrene mine i hele sommer denne birkebeinertrippelen. Og den største utfordringen har utentvil vært sykkelbirken.

Jeg hadde lånt meg en sykkel, syklet gjennom løypa i sommer og syklet t/r jobb denne uken. Totalt 30 mil i bena på Petters terrengsykkel, var kanskje ikke så mye å skryte av, men det var da noe.

Så nå stod jeg klar på Rena, og skulle bare cruise over fjellet for å hente den minste tallerkenen, som et bevis på gjennomført birkebeinertrippel.

Jeg hadde et mål om 5.30, eller målet var å komme seg helskinnet over fjellet uten stress og mas, og kose meg! Været og solen hadde stått over løypa de siste ukene så jeg hadde et skjema til 5 blank i hodet om løypa var tørr og fin. Men sånn skulle det altså ikke bli.

På Rena hadde imidlertid himmelen åpnet seg så jeg måtte bytte fra mørk glass til lyst glass på solbrillene. Sekken var pakket med det den skulle og innkjøpt kjedelås og to slanger om uhellet skulle være ute. Jeg hadde forberedet meg med youtube bruksanvisning på både hvordan skifte slange, og hvordan reparere et røkt kjede.

Etter å ha syklet mitt fatale seedingsritt tidligere i juni hadde jeg blitt plassert i pulje 56 – det vil si den nest siste av alle seedede puljer.

Idet starten gikk skjønte jeg kjapt at her var jeg på feil sted. Jeg ble liggende frem i feltet og holdt en tetgruppe. Lenge før vi i det hele tatt hadde nådd grusveiene opp til Skramstad hadde vi tatt igjen de tregeste i puljen foran.

Jeg viste jeg ikke måtte pangåpne, så jeg tok dette i fint, men rolig og kontrollert driv, men allikevel ganske så langt frem i pulja.

Nå begynte også gutta fra de useedede puljene å komme bakfra. Det vil si de som kjører fort, men som ikke har seedet seg.

Det ble nå et salig kaos. Og i bakkene ned til Djuposet, der det er godt og bratt hvor de i pulje 55/56 tidvis triller og gutta krutt i puljene bakover ukontrollert slipper opp bremsense…. Ja det var et under at alt gikk bra her.

Jeg holdt meg på sykkelen, lå så langt til høyre som jeg klarte, men ble sniddet av de som kom i hui og hast.

Videre nedover til Djuposet var det fullstendig kaos, det var syklister over alt og i alle mulige tempo. Det var umulig å få noe driv, eller et fint hjul å henge på.

Jeg var derfor glad da terrengpartiet kom og vi kunne begynne å gå litt oppover.

Det var nå blitt veldig vått i løypa. Gjørme overalt, og jeg måtte ha en pit stopp på servicestasjonen på Bjønnåsen for å sjekk lyd i skivebremsene, men dette er bare litt gjørme fikk jeg til svar og de spylte både sykkelen og meg…

Oppover videre mot Kvarstad var det en sliten mann som vinglet seg oppover bakkene… Han sjanglet så fælt at han sjanglet inn imeg og veltet meg over ende… Og jeg satt fast i sykkelen og datt rett på en stein midt på låret….

Han fikk noen stygge gloser før han bare kjørte videre. Påkjørsel for så å stikke av… Dårlig trafikant.

Ellers synes jeg det var tungt fra 40 – 70 km. Jeg tittet på klokka ved Kvartstad. Jeg viste jeg skulle være langt bak merke, men 30 min allerede her var mye. Piffen sank ganske drastisk. I tillegg begynte jeg å merke lengden.

Men det gikk nå fremover sakte, men sikkert. Møtte på en gjeng med sauer som forsøkte å krysse løypa… De skapte en lite kjedekollisjon, men jeg klarte å stoppe i tide.

Også var det tid for den beryktede rosinbakken. Det var når jeg så rundt meg at SAMTLIGE gikk at jeg skjønte jeg var ute på trilletur. Men ikke søren om jeg skulle av sykkelen. Det gikk ikke fort, kanskje det hadde gått fortere å småjogge ved siden av, men jeg grabbet til meg et glass med rosiner (som jeg egentlig ikke liker) og siktet meg inn 1500 m oppi bakken.

På toppen, etter 70 km var jeg veldig klar for å komme i mål. Nå var det også klart for meg å slippe bremsene og kjøre det remmer og tøyler kunne holde. Hodet ble rett og slett lagt igjen på Storåsen.

60km/t nedover fra Sjusjøen, og fikk en kar på hjul helt til mål. Farten ble riktignok senket i ballettbakken, men jeg kom meg ned også der, så da var det bare å cruise inn til Håkonshall å hente tallerkenen.

Det ringes i bjella ved målgang....

Og utrolig nok, dette var skikkelig moro.

Neste år ( ja kan faktisk bli en neste gang) så blir det litt mer øving på terrrengsykkel i forkant. 

Vestmarka 6-timers - Team Retningsløs

Jill hadde funnet ut at det skulle arrangeres Vestmarka 6-timers denne helgen. Jeg er selvsagt ikke så vond å be, og Sigri hang også på helt av seg selv. Team Retningsløse var etablert og klare for å jakte poster i skogen. Med sekken godt fylt med mat og sjokolade, kompass og med helt nydelig vær møtte vi opp på Vestlia der vi fikk utdelt kart og vi hadde en time på oss til å legge opp rute.

Strategi og veivalg

Totalt var det 60 poster som skulle finnes. Postene gav ulike poengkategorier, hhv. 5, 10 eller 15 poeng.  Med våre ikke-eksisterende orienteringskunnskaper la vi opp hva vi synes var en fornuftig strategi. Mest mulig sti, men vi skulle også driste oss til å ta noen 15-poengere. Det skulle alikevel vise seg at denne strategien skulle bli mye endret utover dagen. De første postene på ruten gikk bra. Vi jogget lett på grusveiene rundt Sandungen og postene var stort sett på åpne plasser langs stien. Null stress, dette gikk jo lekende lett.

Lekende lett ved Sandungen

Utfordringer i løypa

Men så skulle vi begi oss ut på dagens 15 poenger. Etter litt knot fant vi også denne og var klare for neste. Og det var nå vi skjønte at vi ikke hadde skills.

Ved et veiskille der stien plutselig stoppet skulle vi navigere oss frem til posten. Jill valgte magefølelsen mot posten, jeg så noe som jeg trodde var et "tråkket spor" og Sigri hang vel egentlig mer eller mindre på oss andre som raste ut i skogen. Og vi lette og lette, men ingen post vi fant. Kratt og kvist (skjønner godt at o-løpere er godt dekket til) myr og gjørme, elver, skog og stein, men ingen post. Oh no what to do? Back to start. Vi gikk ned til stien der vi viste hvor vi var på karet og Sigri staket ut kursen. Så var det bare å gå rett på samme hva vi støter på. Sigri holdt kurs, Jill fulgte kartet og jeg sondet omgivelsene. Og DER ERN!!!!!! Gleden var stor, det var lenge siden forrige post nå..... 

Etter dette ble en ny strategi nå lagt, vi dropper 15-poengerne, og går for litt mer tilgjengelige poster. Vi hadde også tatt oss vann over hodet og måtte kutte ned på antallet poster. Men ny strategi var heller ingen walk in the park. Vi traff liksom aldri "rett på postene" og på et tidspunkt hadde vi også beveget oss et godt stykke utenfor kartet.

Store steiner som var markert på kartet, myrer, søkk; navigeringen gikk bedre, men det er ikke like lett. Er den steinen stor nok, eller den? Og hva betyr brun prikk?
Men da det nærmet seg slutten ble vi bedre og traff rett på et par av postene.
Etter 5.42 ute i skogen stemplet vi inn de to siste postene ved Vestlia og vi var i mål!
Vinneren hadde funnnet 59 poster!!!!!! Vi fant 22. :)

Team Retningsløs fant frem til slutt

Men dette gav mersmak og et morsomt alternativ til en real langtur.