Ufør

På mandag brakk jeg ankelen min. Den bare knakk liksom. Nå føler jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg er jo stort sett overstadig positiv, men nå er det litt tøft. Jeg må grave litt ekstra etter smilet…. Men heldigvis så gror jeg sammen og dette går seg til. Jeg er imponert over folk som klarer å leve en tilnærmet normal hverdag med et større handicap. Alt blir hassel liksom. Få på seg sko, lage mat, dusje, hente seg et glass vann….
Ikke har jeg noen til å hjelpe heller. Jeg går rundt hjemme med en sekk og en bukse med store lommer. Her putter jeg alt som skal fraktes rundt om i leiligheten (nå høres det ut som om at jeg bor i en fryktelig stor leilighet hvilket jeg faktisk ikke gjør) middagen puttes ned i små bokser, fraktes bort til stua, for så å bli dandert til å bli et fortreffelig middagsmåltid.
Også ble alt fraktet tilbake til oppvaskmaskinen i samme sekk… Og sånn går no dagan.


Men det som jeg har opplevd i min midlertidige periode som ufør er hvor egoistiske vi nordmenn er. Nå slår jeg kanskje alle under en kam, men etter tre dager på krykker har dette gjentatt seg HVER dag.
Jeg må humpe med avgårde fra leiligheten og ned til Majorstua-krysset for å ta buss til jobb. Bare dette er en kraftprøve i seg selv (Tro meg, 750 m og sikkert 1000 hump er ikke bare bare) Jeg kommer derfor gjennomsvett og ubersliten inn på bussen, i tillegg til at jeg har krykker, hinker, kan bare stå på et ben og ser generelt ganske skrall ut. Er det noen som reiser seg???? NEI!!!! Hva skjer med Oslo. Fullstappet morgenbuss, og der sitter unge og middelaldrene oppegående folk og gnur på plassen sin. Jeg får lyst til å gi de et realt slag med krykka.

Jeg er nødt til å BE om å få sitte…..Klarer ikke holde balansen idet bussen starter å kjøre og velter inn i en mann hvor det eneste han gjør er å rette meg opp. Er det jeg som er egoistisk som krever min plass? Jeg synes ikke det… Jeg er da ufør. Det blir nok bedre for min del neste uke da jeg antagelig også kan ha det andre beinet i bakken, men SKJERP dere FOLKENS! REIS dere for krykkeføre folk, og generelt uføre og eldre.