Birken 2013

Tingstadjordet 09.19.59. Der stod jeg, Tommy og Marianne og resten av pulje 16. I snøværet. Klare for ferden over fjellet.
Jeg har sjelden vært så rolig før Birken. (værtfall ikke de tre gangene jeg har gått før) Alt var liksom null stress. Jeg og Marianne gikk fra huset vi bodde i på Rena i god tid. Sekken ble veid en ekstra gang, selv om jeg viste at denne inneholdt nøyaktig 3507 gram med diverse ting. inkl. 2 lysestaker (ja det var det jeg hadde som sekkefyll og som tok liten plass og veide nok)

100 % klar

Det hadde snødd halve natten noe som hadde resultert i at løypemannskapene hadde kjørt opp natten før. Dette betød at de forventede pansersporene nå var løse og dette skapte problemer allerede fra første kilometer. -8 grader på start mot de spådde -7. Flere panikklag ble smurt rundt meg, men jeg stolte på meg selv og gikk på blå ekstra. Blå ekstra på birken liksom... Kan man be om å få det lettere?

Dagen før dagen... Smøreshots i husbaren på Rena

Marianne, Tommy og jeg dampet fint oppover mot Skramstad. Men vi ble liggende litt midt i pulja og det gikk litt i rykk og napp og kanskje akkurat litt for sakte. Men alikevel da Marianne og Tommy fant en åpning klarte jeg ikke henge på. Skramstad ble passert på 56.59. Dette var akkurat på sjema om å gå på fjorårets tid og en evighet bak sjema til XC ranking om å gå på 4.01....Jeg skjønte det ikke helt, for selv om det skulle være tregere føre så ville vel ikke dette ha effekt oppover? Men oppover Dølfjellet og Raufjellet var det tungt. Jeg følte det gikk så sakte. Nedover gikk det greit, og skiene var bra, men flyten oppover ville seg ikke. Ved passering Kvarstad lå jeg akkurat på merketiden og jeg viste at herfra og inn sliter jeg.... Det var som en rullegardin som gikk ned. Jeg tok alle sorger på forskudd. Trodde at dette aldri ville holde inn. Jeg skrek noen gloser så høyt at en tilskuer ropte til meg at jeg måtte tenke positivt. Men ved passerin VGTV på Kvarstad synes jeg at jeg ikke ser så atfor negativ ut: http://birken.vgtv.no/rennet13/?do=rider&id=10025

Men så.. litt oppover i bakken. Der var det en kjent rygg. Det var Tommy, som hadde begynt å henge litt med hodet. Jeg fikk spandert en halv gel på han og prøvde å lange ut så han kunne henge på og dette gav meg en fin flyt. Selv tok jeg også en winforce kokosgel som gav meg ny energi. Jeg synes  jeg gikk bedre mellom Skramstad og Midtfjellet i år enn ifjor, men tidene viser noe annet, så det var tydelig føre som spilte en stor rolle her.  Men passering Sjusjøen viste at jeg hadde merket innen rekekvidde. Nå gjaldt det bare å stå helt inn.
Og det er nå det verste med birken begynner. Tro det eller ei, men nedoverbakkene fra Sjusjøen er ikke trivelige. Oppkjørte hauger med snø, beina som rista og en livredd dame på skia..... Ingen heldig kombo. Men det jeg tapte i brattpartiene skulle jeg ta inn på stakingen, men skia mine stod bom fast. Ved Sjusjøen lå det noe siruplignende kliss i snøen, som i ettertid viser seg og være olje fra en havarert preppemaskin. Dette stjal all glid. Det var som å gå på sandpapir flere hundre meter.
Syra stod alikevel ut av øra på meg inn slettene mot mål, men på en tung dag så skulle jeg ha dette merket!!! Jeg la inn en liten sluttspurt og etter målgang gikk jeg i bakken. Igjen fanget opp på VGTV.  Men det holdt. Nytt merke til samlingen. Men målsetningen min om shotteglasset holdt ikke.. Neste år kanskje? Selv om jeg hver gang sier at jeg ikke er skapt for birken.

Birken 2013 er historie. Jeg klarte ikke målet om shotteglass, men må bare prøve igjen. Om det blir i 2014 vites ikke, men blir vel sikkert til at jeg stiller til start!