Ring-ring.... Hove tri 2013

Impulsivt, dvs for to uker siden og innen siste omregistreringsfrist så meldte jeg meg på Hove tri.
Mest for å finne ut av hvordan det er å svømme i total kaos og for en øvelse før Oslo tri.
Helgen var allerede spikret da hyttetur til Arendal hadde vært planlagt i lang tid, så hvorfor da ikke slå to fluer i en smekk......

Lørdagen ble brukt til en svømmetur for å inspisere svømmerunden for brennmaneter og annet grums som kan dukke opp i svømmetraseen. Det var meg, coach K samt P som lå å duppa uti vannet, mens MC, JG og T stod på brygga og holdt utkikk etter maneter.
Jeg hadde riktignok tatt alle forhåndsregler og smurt meg rikelig inn med brennmanetbesyttende solkrem. Har hørt og lest på forskjellige trialet blogger at denne skal fungere, og med min skrekk for maneter så hjelper dette hvertfall på psyken.

Vannet var iskaldt å entre, men behagelig når vi først kom igang. Faktisk ingen brennmaneter ble observert, med unntak av en liten baby som knapt kan kalles en manet. Vi svømte to runder a 500 m. Siste halvdel av runde 2 pepret coach meg med at "nå var det bare å svømme inn til land, sikt på seilet, rolig tempo, så klarer du hele veien uten stopp." Og jaggu, det gikk jo. Godt for selvfølelsen før søndagen at jeg faktisk vet at jeg klarer å crawle hele distansen, også i saltvann.



Klassisk norsk sommer.



På kvelden kom tidenes regnskyld, det var meldt regn hele natten, men det skulle bli opphold til konkurransen. Men da vi våknet søndag morgen var det fremdeles øs pøs regn som også gikk over i hagl. 

Jeg, coach og MC syklet ned til Hove for å se på olympisk distanse. Det så virkelig ikke ut som om at en av oss skulle delta på tri der vi syklet i full regntøy outfit, gummistøvler og med hetta trukket godt opp over hjelmen! Det var moro å se på de andre in action. Men det var vått og kaldt, og jeg tok like gjerne på meg våtdrakten, selv om det var godt over en time til start, jeg skulle jo bli våt uansett.  



Regn før start. Foto: arrangøren



Jeg så de andre komme inn fra syklingen på Olympisk distanse. De slet med å få på seg løpeklær, fingrene skalv og det var mange gloser som ble skreket.  Det hadde også vært mange som hadde brutt under etappen og flere fall som følge av glatt asfalt. Starten på kort distanse kunne heller ikke begynne før alle syklistene på olympisk distanse var tilbake, og med dagens føreforhold ble derfor starten utsatt da sykkelforholdene var tøffe.



Foto: arrangøren



Jeg prøvde å organisere skiftesonen min fornuftig. Legge alt klart og dekke det med jakke, og la også en ekstra jakke klar da det var så kaldt. Det ligger en god del kroner i en skiftesone i et triatlon. Og ved min tildelte plassering var det ingen unntak, men her så man også bredden av triatlon. En terrengsykkel, en upstylet temposykkel, et par racersykler og min hybrid med rosa bjelle. 



Etterhvert gikk jeg ned til strandkanten for felles oppvarming med litt tøy og bøy øvelser, men også for å heie på de på olympisk distanse som nå var ute og løp. Nå begynte regnværet også og avta og vi så et glimt av blå himmel. Dette kunne bli riktig så fint!

Det som er trivelig med Hove tri er at det er så publikumsvennlig. Alt skjer på et lite område og publikum kan være på flere steder. Sykkeldelen er på sløyfer a 8,5 km, mens løperundene er på sløyfer a 2,7 km.

Nå begynte starten å nærme seg, heldigvis møtte jeg på Kari Anne før start og vi kunne stå å snakke oss ned sammen. Vi var begge skrekkelig nærvøse. Det var en litt strange følelse å  stå sammen med 160 andre damer i neopren drakter tett i tett i startslusen... Batwomans everywhere. Men så gikk starthornet og det var bare å fokusere.





Jeg gikk så langt det var mulig før jeg begynte å svømme. Da jeg satte igang var det et salig kaos. Alle 160 damene i et rasende tempo ut mot samme bøya

.



Foto: arrangøren

Foto: arrangøren

.

 Det var bein og armer overalt. Jeg svømte litt crawl, litt crawl med hodet over vann, bryst og litt tarzan svømming. Rundet bøyene og tenkte på hva coach hadde sagt igår... Du klarer det, sikt deg inn på flagget å svøm helt inn" Det var litt mer sprekk i feltet nå, men noe fin flyt var det imidlertid ikke lett å få til. Da jeg gikk opp av vannet var jeg i tillegg skikkelig omtåket. Sjanglet opp på land, måtte stoppe opp litt, fokusere om å gå rett. De andre jogget forbi meg, men jeg måtte baregå for å i det hele tatt klare å holde meg på bena. Jeg hadde ikke peilig på svømmetiden min, men jeg så at klokka viste 11.59 idet jeg kom til skiftesonen. 14 minutter svøm? Nei det kunne vel ikke stemme.

Coach hadde plassert seg strategisk ved siden av min sykkel i skiftesonen. Jeg hadde fått tildelt plassen nærmest gjerdet og jeg bare så en gul seiljakke hette og siktet meg mot den. Det var riktignok ikke mange sykler igjen, da damefeltet startet helt sist, så dette var en fordel, slapp å surre rundt på leting etter sykkelen min.  Skiftesonen gikk greit, gjorde en tabbe, og det var at jeg stod for langt unna håndkle som jeg skulle stå på for å ikke få barnåler i tærne. Jeg stod derfor med våtdrakten godt ned på knærne og måtte hoppe med samlede bein en liten halvmeter, på vei ut av skiftesonen ringte jeg i bjella, "unna vei - her kommer jeg" for å bane meg frem blant de andre i skiftesonen. Ja for jeg har faktisk ringeklokke på sykkelen. Hybridsykkelen og jeg skulle nå ut på det som jeg hadde ansett som dagens tøffeste del.

Kari Anne og jeg vekset ut av skiftesonen helt på likt, hun hadde svømt fortere enn meg, men jeg var raskere på skifting.

Vi lå sammen hele veien, Kari Anne seilte fra meg bortover, mens jeg dro oppover. Flere ganger så jeg også supporterklanen som bestod av P, JG og T. Rrrrrring, rrrring her kommer jeg..... Og klanen gjorde seg lett til kjenne med heiarop! Herlig!



Får kanskje ikke akkurat 20 i stil på sykkel, men det gikk nå fremover



Passering runde 1 hadde jeg syklet som om "there's no tomorrow" men da jeg passerte klanen fikk jeg alikevel uante krefter til en ny runde. På de siste flatene måtte jeg også se Kari Anne seile fra.

Jeg kom inn til skiftesonen, og fikk skiftet i en fei og satt ut på løp. Beina ville liksom ikke fremover idag, og løpeetappen som på forhånd var min "sterke" side, ble den tyngste. Coach og MC hadde hele veien forflyttet seg i løypa og de heiet fra everywhere. Klanen hadde også stilt seg strategisk ved en bratt overgang over bilveien og heiet meg opp bakken. Takk!

Og etter 1.35 var jeg endelig i mål! Dette var skikkelig moro!

Tusen takk til klanen for heing og Coach! Det hjelper. Coach er alltid på plass, og uten henen tror jeg ikke det hadde gått som det gikk!

Etter analyse av resultatene i ettertid viser det seg at jeg svømte på 14 min, noe jeg er veldig godt fornøyd med. Sykkel gikk bra til å være unnagjort på hybridsykkel, mens løpingen var tung. Jeg skiftet også raskt og hadde 6 raskeste skiftetid i T2 (Selv med noen merkelige hopp)

Triatlon er veldig folkelig og jovialt og krever ikke mye. En badebukse, svømmebriller, sykkel og et par løpesko. (Våtdrakt også nå når det foreløpig er så kaldt i vannet) Så får det være opp til hver enkelt hvor mye man skal koste på seg innen hver av kategoriene. Men jeg og "Bjella" klarte oss utmerket idag.  

Foto: Jørgen Melau/arrangøren