Vuelta BnP

På selveste nasjonaldagen tok jeg og Petter Pansjoekspressen nedover til sydligere strøk, nemlig til Albir på Costa Blanca. Selv om vi hadde rømt landet for 17. mai feiring var Norge godt representert i Albir. Med egen skole, menyer på norsk, VG i butikken, norske resepsjonister og NRK på tv var det lite som minnet om sydlige strøk. Heller ikke været var annet enn en middels norsk sommerdag. Men vi var nå ikke her for å menge oss med pensjonistene eller NAV folket, vi skulle sykle.

Vi leide sykler på ciclocostablanca.com. Gode sykler og bra service.

Første dagen gikk turen til Guadalest. Dette er et tårn på en "fjelltopp". Lange fine bakker og vi måtte jobbe for å komme opp. På toppen ventet en god lunch før vi skulle ta fatt på nedturen. 

I og med at første del av turen kun var oppover så skulle det nå bære rett utfor. Og før jeg rakk å se meg rundt hadde P allerede stupt nedover fjellsidene. Og der stod jeg igjen, litt med hånda under hodet og var egentlig ganske skrekkslagen for å sette utover disse bakkene. Og ikke fikk jeg til å bremse heller. Jeg tviholdt på bremsene og fikk helt vondt i håndflatene. Jeg syklet og stoppet om hverndre og det skal sies at kilometertidene OPP var raskere enn kilometertidene nedover. 

Etter å ha holdt på som jeg gjorde en studn så jeg P komme mot meg i oppoverbakkene. Han hadde ventet og ventet i bunn og jeg hadde aldri kommet. "SÅÅÅÅÅÅ sakte kan det vel ikke gå" Men JO det kan det faktisk. Jeg forklarte at jeg ikke skjønte helt hvordan jeg skulle stoppe denne doningen....

Men etter noen tålmodige minutter og litt opplæring skjønte jeg at man må ned i bukken for å få et skikkelig tak på bremsene. Det var bare det å komme seg dit. For min del føltes det som å hoppe ut av et fly og jeg turte ikke legge meg frem på sykkelen. Men etter mye om og men klarte jeg det omsider. Selv om det føltes ut som om at jeg hele tiden skulle stupe fremover lå jeg nede i bukken og bremset. Det gikk riktignok ikke fort, men når jeg nå skjønte prinsippet med bremsingen, som er ganske alfaomega, så gikk resten litt mer av seg selv.  



Bakketrening



Neste dag gikk turen langs kysten. Ny dag, ny utfordring. Trafikk. Riktignok tar spanjoler mer hensyn til syklister i trafikken, men vi måtte sykle på motorvei, og selv med 1 m bredt sykkelfelt var trafikken utfordrene. Bilene suste forbi og vi ble liggende å vingle langs veikanten. Selv om vi hadde vel 1m til disposisjon på siden av veien føltes det som om vi hele tiden balanserte på en tynn stripe.

Vi syklet derfor en kort tur til Calpe og tok en lengre lunch her, før vi snudde og hadde samme trafikale utfordring på tilbakeveien.



Dag 3 hadde vi tenkt å ta samme turen opp til Guadalest. Det var ingen trafikk opp disse veiene og vi ville få både kjørt oss oppover og nedover. Total lengde på denne turen var ca. 6 mil. Halveis opp til toppen åpnet himmelen seg og regnet pøste det. Vi bestemte oss da at det smarteste var å snu i og med min skrekk for nedoverbakker. Og det at det regnet og gjorde asfalten glatt gjorde ikke skrekken noe mindre.

Totalt sett fikk vi tre rolige fine dager med litt sykling.

Jeg fikk også testet ut våtdrakten. Dvs det ble en mini dukkert mest for å kjenne på følelsen av saltvann, bølger og drakt.