Sørkedalsrennet 2013

Sørkedalsrennet var første prøve i 2013. Traseen var tilnærmet den samme som ifjor og det var derfor med litt vondt i magen jeg meldte meg på også i år. Traseen byr på en forferdelig brutal start, og det blir bare brattere og brattere oppover Gopletjernsbakkene til en kommer til krysset Oppkuven/Heggelia. Heldigvis går vi mot Heggelia her og får igrunn noen fine stakepartier inn til Heggelia før nedkjøringen ned Gråseterveien og til målgang i bunn.

Jeg er som nevnt ingen klatrer og var forberet på labbing oppover bakkene, men hadde bestemt meg for å prøve å labbe litt raskere oppover der enn ifjor. Jeg var tidlig ute før start. Værmelding hadde kvelden før vist +2 grader og regn, og jeg vurderte klister men måtte sjekke forholdene. Min erfaring med renn og værmeldinger i Sørkedalen er at det ALLTID er kaldere der inne enn hva metrologene klarer å forutsi.
Men imidlertid var alt usikkert, og jeg tok med meg både rubbeski, samt de gamle grusskia som jeg har arvet etter NM-løpenr til Petter i forrige århundre. Det var meldt om hogst og smårusk i løypa, og siden dette kun var for treningens skyld spilte det ikke så stor rolle med skiene.
Normalt ville jeg også ha tilbrakt mye tid i "bua" før et renn, men igjen jeg klarte å tenke at dette er kun for trening og ikke mye tid ble viet til glide og smøring denne gangen.

Da vi ankom Sørkedalen var det imidlertid flott vintervær og etter testing med skigos HF rød ble klister-vurderingen forkastet. Dog noen glipptak og rapporter om mildere, men tørt føre på toppen gjorde at jeg leverte skiene til Skigo teltet for noen gode lag med Skigo HF gul på toppen.

Men igjen, smørebom. Ved start ble sporene som porselen og tørrvoksen satt ikke. Dette var generelt for feltet og det var glipptak på glipptak på alle rundt meg. Det var derfor en fryd når fiskebeinsbakkene kom for da kunne jeg slutte å gå sidelengs, eller henge på armene oppover mot Gopletjern. Men dette kostet. Det var ikke mye sprut igjen til staking på toppen... Men derimot gikk det fort nedover. Livredd som jeg er for fart kastet jeg meg utfor Gråseterveien og lot det stå til. Jeg tenkte flere ganger under nedkjøringen at dette jeg nå ryker sesongen. Men heldigvis kom jeg levende fra det. Siste delen av løypa bød i tillegg på litt skicross da det var skikkelig humpetitten løype inn mot mål.

Bilde lånt fra Kondis.no

Artikkel fra kondis kan leses HER

Men skirenn er moro. Selv om jeg underves gjerne skulle hatt litt feste og hatet litt.